Hete klassikere for hustrige høstkvelder

Noen av bøkene vi leser bare eeelsker vi, ofte av uklare grunner. Det kan ha med tema å gjøre, med språk, og kanskje særlig med tid å gjøre: Tiden i livet da vi leste en bestemt roman, eller tiden den er skrevet i – med merker av litterære moter, skriftspråk, tidsånd! Nedenunder gir jeg tre tips til hete klassikere for hustrige høstkvelder. Pussig nok har romanene fra 1847, 1928 og 1966 ett tydelig fellestrekk, og særlig én av disse bøkene er spesiell for meg. Av uklare grunner.

JANE EYRE (1847) av Charlotte Brontë

Charlotte var den eldste og mest produktive av de skrivende søstrene Brontë. Men også Anne og Emily utga viktige bøker. Av småsøstrenes verk er antakelig Emilys roman WUTHERING HIGHTS mest kjent, udødeliggjort gjennom filmatiseringen fra 1939 med Laurence Oliver som Heathcliff, og gjennom Kate Bush’ ikoniske sang (1979). Blant annet.

Charlottes JANE EYRE, først utgitt under mannlig pseudonym, ble en umiddelbar suksess blant leserne, mens kritikerne var litt mer surmaget (som de jo gjerne er). Enkelte mente sågar at hun hadde en fordervet ånd. Romanen kan kalles en kjærlighetsroman (to umake, skadeskutte sjeler finner hverandre på tvers av klasse), en dannelsesroman (oppveksts- og utviklingsskildring) og en gotisk fortelling (uhyggelig og dramatisk mørk). Den er også selvbiografisk, mener de som har forsket på sånt, preget av Charlottes egen fattigslige oppvekst og liv blant forblåste lyngheier i Yorkshire.

Romanen skildrer foreldreløse Jane gjennom en hard og kald oppvekst, frem til hun tar arbeid som guvernante på godset Thornfield Hall. Dets herre er den bryske og uvennlige Rochester, men langsomt vokser en sympati og kjærlighet frem mellom dem. Alt synes lyst, men Janes oppvåkning blir brutal: For hvem er det som skriker i ett av godsets avstengte rom?

Her blir det grand drama og personlig tragedie før de elskende får hverandre. Romanen er en av verdenslitteraturens mest bevegende kjærlighetshistorier, og tilblivelseshistorier; om Jane som kjemper mot nådeløse livsvilkår fra barnsben av, og blir en sterk, selvstendig kvinne. Boka er frittalende og opprørsk, som Jane selv, og retter et kritisk blikk mot samfunnets trange normer, særlig knyttet til klasse og kjønn. En rik fortelling som kan leses i alle livsfaser.

LADY CHATTERLEYS ELSKER (1928) av D.H. Lawrence

Hva er det med den skandaleomsuste romanen LADY CHATTERLEYS ELSKER? Hvilke strenger treffer den i leseren? Jeg leste den første gang på litteraturstudiet, og nå igjen, flere tiår etter. Romanen om det uhørte forholdet mellom Lady Chatterley og skogvokteren Mellors tilhører, litteraturhistorisk sett, en av mine favorittepoker: Mellomkrigstidsmodernismen. Boka er ikke så form-eksperimenterende som en del andre modernistiske romaner; tvert i mot er den nokså tradisjonell, ryddig og realistisk. Moderniteten ligger heller i innholdet. Det handler om tid og brytningstid; om det gamle og nye England, om eldgamle landskaper og tradisjoner versus industrialisering og fabrikker, om spenningene mellom avfeldige aristokratiske holdninger og moderne klasse- , og menneskesyn. Om menneske versus maskin.

Boka ble første gang utgitt i Firenze i 1928. Beskrivelsene av sexen mellom de elskende ble ansett som anstøtelig, og boka kom først ut i usensurert form i England i 1960.

Romanens Constance Chatterley bor sammen med ektefellen, forfatteren og gruveeieren Sir Clifford, på en dyster herregård i Midt-England. De ble gift før krigen, hadde et år sammen, før han måtte ut i kamp og kom kvestet tilbake. Ingen av dem er tilfredse i det kjølige ekteskapet. Constance synes ektemannen er selvopptatt og hoven mot dem som arbeider for ham, blant annet skogvokteren Mellors – en tidligere løytnant. Constance derimot trekkes mot Mellors. Her finner hun varmen ekteskapet er blottet for. Elskovstundene i skogen, hos ham, blir redningen.

Handlingen kan høres klisjefylt ut, men oppleves ikke slik. Særlig fordi Lawrence tar seg god tid til å beskrive natur- og kulturlandskapet som er i endring, og det moderne menneskets dilemmaer og tanker knyttet til klasse kjønn og sex og skam. De erotiske beskrivelsene er uvanlig direkte, men også uvanlig vakre. Samleier omtales på måter som i 1928 ble ansett som grove og skammelige, ja, selv i dag er den eksplisitte navngivelsen og beskrivelsen av kjønnsorganer overraskende. Mellors er ikke redd for å være vulgær, det er et poeng for ham at tingene skal nevnes ved de riktige navn.

Forholdet mellom de elskende er bare en del av et stort og vakkert hele, med diskusjoner om tid og tidsånd, om forskjeller mellom kvinne og mann, mellom arbeiderklasse og overklasse, mellom den kjødelige lysten og den store kjærligheten. Det handler om menneskets åk i den nye tid, om jaget etter penger og suksess, om samfunnets konvensjoner som tres nedover menneskene og gjør dem ulykkelige. Og selvfølgelig om kjærlighet. Unn deg tid til denne!

UTEN EN TRÅD (1966) av Jens Bjørneboe

Nå kan ikke UTEN EN TRÅD regnes som en kjærlighetsroman, men proppfull av erotikk (les: sex) er den. Og siden det er Bjørneboeår i år – 9. oktober er det 100 år siden han ble født – tar jeg den med her. Boka ble utgitt anonymt og kjapt anklaget for å være pornografisk i sin skildring av en 19årig jentes oppdagelse av seksualiteten. Handlingen er enkel:

Lilian greier ikke å få orgasme sammen med gutter og anser seg som seksuelt hemmet. Hun oppsøker en gynekolog og psykiater som har spesialisert seg på orgasme. Og gjett om hun får hjelp! Av det helt praktiske slaget som ville koste enhver lege bevilgingen – for evig tid. Men ikke i Bjørneboes saga. Fra legens kontor reiser Lilian ut i Europa og ligger rundt, spiller i pornofilm osvosv. Hun blir med på det meste av seksuelle eskapader, med nokså stort hell, heldigvis.

UTEN EN TRÅD hører for mange ungdommen til. Da jeg leste i romanen nå, ble jeg slått av den barnlige, milde og snille tonen. Men det lot seg ikke gjøre å lese ut romanen – den er simpelthen for ensporet. Fortellingen er et eventyr, en fantasi. Ingen av virkelighetens farer truer Lilian, til tross for at sjansene hun tar (sett med virkelighets-briller) er gigantiske.

Boka er lettbent, men budskapet alvorlig. Bjørneboe vil skammen og skam-påføringen knyttet til seksualiteten, til livs. Lilian ser mor og bestemors ansikt når hun har sex, og tenker ‘herregud om de hadde sett meg nå’. Hun er proppfull av dårlig samvittighet over den seksuelle aktiviteten. Men det gjelder bare én moral for alt i livet, sier boka: «redelighet, mot og alminnelig menneskelighet og hensynsfullhet».

Det mest overraskende ved dette tilfeldige utvalget klassikere, er at Charlotte Brontë, DH Lawrence og Jens Bjørneboe faktisk gjør felles front i disse romanene. De er opprørske stemmer mot «herskende» klasser, mot samfunnets dobbeltmoral og konvensjoner som begrenser og trykker individet ned. Enten det er trange normer knyttet til klasse, ekteskap, kjønn, sex eller personlighet. Bort med skam påført individet av andres trangsyn, synes romanene å si.

GOD LESEHØST ALLE!

Bjørneboe og forleggeren ble dømt for å ha skrevet og utgitt pornografi (i likheten med Agnar Mykle ti år tidligere for SANGEN OM DEN RØDE RUBIN, som jo strengt tatt burde vært omtalt her, og som er en litterær perle). Bjørneboe selv hevdet at han drev gjøn med pornografi i boka. En funfact er at forbudet mot boka aldri er blitt opphevet, men håndheves ikke (Wikipedia).