Når ikke inn til venninnen. «Et plutselig mørke» av Mirjam Kristensen

En ny roman fra Mirjam Kristensen imøtekommes med spent forventning. For den nydelige og vare debutromanen, «Dagene er gjennomsiktige» (2000), fikk hun Tarjei Vesaas’ debutantpris. Siden har Kristensen velfortjent fått både Bjørnsonstipendet og Amalie Skram-prisen. I romanene skriver hun nært om uhåndgripelige erfaringer, som fremmedfølelse og ulike tapserfaringer. Så også i årets roman, «Et plutselig mørke».

Igjen handler det om mennesker som forsvinner – inn i seg selv eller ut av et liv – for en periode, eller for alltid.

FORSVINNER

Romanens forteller er i hovedsak Judith; småbarnsmor og stipendiat. Hun trasker frem og tilbake i rekkehusleiligheten, prøver skrive, men tankene flyter i alle retninger. Særlig tenker Judith på Hulda. De to hadde et intenst forhold på videregående, men etter at Hulda fikk sønnen Simon, mistet de kontakten. Nå har Hulda plutselig forsvunnet fra ektemannen og barna. Alle er fortvilet, men etter elleve dager er Hulda like plutselig tilbake, uten begrunnelse av noe slag. Hun ringer Judith, forklarer ingenting, men meddeler: Hennes syttenårige sønn Simon må flytte inn hos Judith.

FORKLARENDE

Judith aksepterer det meste av Hulda. Likevel fremstår hun ikke som en udelt sympatisk skikkelse. Hun virker litt grenseløs, nesten invaderende når det gjelder andres liv, særlig Huldas. Dette er godt skrevet frem. Judith er ekstremt tilstede for Huldas ektemann under forsvinningen, og senere for Huldas sønn. Faktisk så til stede at hun følger etter Simon – til alt hell, viser det seg. Senere, da Simons kompis dør, kaster Judith seg, nesten begjærlig, inn i tragedien. Kanskje for å komme vekk fra eget liv.

Kristensen skriver tenksomt og fint, og utforsker relasjoner og eksistensielle erfaringer som død, tilknytning, depresjon og ensomhet. Likevel overbeviser ikke romanen helt. Judiths relasjon til Hulda er for vag, og forklares heller enn å vises frem. Hvorfor Judith er så oppslukt av Hulda, forblir uklart for leseren. Dermed virker også handlingen i boka litt svakt fundert, litt umotivert.

BREV

«Et plutselig mørke» er lettlest og leseverdig. Romanen avdekker menneskers sårbarhet; hvordan de kjemper seg fremover, motstrøms, for ustanselig å føres bakover, mot fortiden. For å si det med F. Scott Fitzgerald. Når Judith avslutningsvis i romanen får et brev fra Hulda, blir alt tydeligere. I brevet forklarer Hulda seg, avslører at moren tok livet sitt, og at det mørket som rammet moren, også rammer henne selv.

Brevet oppklarer dermed, på litt beleilig vis, vennskapet og beveggrunnene i relasjonen. Det bekrefter i en viss forstand leserens fornemmelse av tvil. For Huldas historie – relasjonen til moren, til faren, mørket og fremmedfølelsen som hun beskriver i brevet – oppleves som det «sanneste», mest intense og brennbare i romanen. La oss få hele Huldas historie neste gang.

TAP: Mirjam Kristensen skriver finstemt om tapserfaringer, men årets roman overbeviser ikke helt. Foto: Oktober Forlag