Simon Stangers kalenderbok gir de små noe å tenke på

De siste årene er det kommet flere knallfine kalenderbøker. «Snøsøsteren» (2018) satt en ny standard, ble en enorm kommersiell suksess og folkelesning. Fjorårets «Snøfall» var julemagi av beste slag, og Gaute Heivolls «Klokkerens evangelium» (2019) utvidet sjangeren, med mer melankoli, i tekst og illustrasjon.

Ferskeste skudd på stammen er «Adventsstjernen», av Simon Stranger og bildekunstner Shwan Dler Qaradaki. Gjennom tjuefire kapitler tar de kalenderboka et steg videre. Fortellerne tilbyr ikke bare julekos til barna, men skaper en historie som er spennende, rørende – og relevant.

Sorg

Stella bor på landet med politi-pappaen. Moren døde for nesten ett år siden, etter flere års kreftsykdom. Stella fortsetter som før, men sleper rundt på en ensomhet, som også skyldes at hun har distansert seg fra klassekameratene. At bestevenninnen har flyttet, gjør alt verre. «Borte. Hun også», tenker elleveåringen. En dag oppdager Stella noen mystiske fotspor i snøen rundt låven. Den nye gutten i klassen, Markus, tilbyr seg å hjelpe Stella å løse mysteriet. Snart skjønner vennene: Noen gjemmer seg på låven.

Dilemma

Kalenderbøkene ovenfor, inkludert Strangers, har noen fellestrekk. Alle hovedpersonene har nylig mistet foreldre eller søsken. Alle går inn i førjulstida med en bør av ensomhet og savn. Til dette legges et mysterium, en ny venn, vakre illustrasjoner i en liknende visuell design og et budskap om raushet. Det er vesentlig at sjangeren ikke blir for trang og skjematisk. Samtidig er det lett å forstå at døden trekkes inn, som en motvekt til kosen og idyllen i en førjulsbok.

«Adventsstjernen» har flere fine elementer, av strukturell- og tematisk art. Hvert av kapitlene innledes med et parti om universet, stjernene og livet. Disse partiene (som ikke er uten patos) tilbyr kunnskap, men de gjør også Stellas mor – som jobbet på et solobservatorium – nærværende i fortellingen. Tematisk sett er låvemysteriet mest originalt. For barna finner en gutt der; flykningen Yousef, som skal sendes hjem. Dette skaperspenning og et dilemma: Skal barna hjelpe Yousef, eller varsle?

Velkonstruert

Stranger skriver godt, med toppede kapitler og fint driv. Han utvider leserens horisont, uten å være påtrengende politisk korrekt. En liten tvist avslutningsvis i boka, er et pluss. Noen skjønnhetsfeil (bla to ulike navn på Yousefs søster) kan lukes ut til neste opplag. Qaradakis illustrasjoner står fint til teksten. Akvarellene er vakre, og ofte preget av en presisjon som minner om fotografiet. Bruken av det grove akvarellpapiret som en del av bakgrunnen, gjør det visuelle uttrykket nærmest taktilt. Leseren får lyst til å berøre bildene.

I likhet med bokas Yousef, kom Qaradaki til Norge som flyktning. Deler av Yousefs flukthistorie, er basert på kunstnerens. I boka har da også bildene fra Yousefs flukt en egen dybde og intensitet. Som Stranger er Qaradaki god til å balansere mellom det trygge og det dramatiske, mellom det lyse og mørke, mellom juleidyll og kjøkkenkos og flukt og frykt. Den visuelle og verbale fortellingen står slik sett godt til hverandre. Boka er vellykket balansekunst.

Relevant

«Adventstjernen» handler om savn, håp og nye vennskap. Den er en rørende fortelling, med linjer både til juleevangeliet og til virkeligheten som omgir oss. Boka er ikke sukkersøt julekos, men likevel trivelig lesning som oppmuntrer leseren til å bry seg, også om de ukjente. Stella vet at hun vil hjelpe den fremmede gutten og tenker: «Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ikke kan la være».