Det koker når Monika Isakstuen retter skytset mot venninneforhold

Mors raseri skremte store og små i Monica Isakstuens forrige roman, «Rase». Også i årets bok, «Mine venner», er fortellerens sinne voldsomt tilstede. Romanen sjokkåpner med et raseri av det vulkanske slaget. Fortelleren er blitt såret av bestevenninnen og det koker. Det ville raseriet rettes ikke utover, men imploderer i en makaber fantasi om å kveste venninnen, kaste henne over rekkverket:

«den lyden kommer jeg ikke til å glemme med det første/ tungt treverk inn i kjøttet/ hulter til bulter på det harde betonggulvet, bli liggende/ drittkjerring/ forsvinn/ jeg hater deg/ det er ikke vanskelig å ødelegge et annet menneske/ hvis du bare er/ sint nok».

Forakt og fordom

Situasjonen som utløser raseriet og alt som bor i raseriet – sorg, skam, selvbebreidelser, angst – er bruddet med ovenkvestede venninne. I lang tid har hun vært den eneste, den beste, som har støttet fortelleren gjennom alt av kjærester, samlivsbrudd, utroskap, angst og beven. Vært der, lyttet, gitt råd, alltid tilgjengelig. Krisen kommer da fortelleren beslutter å bli hos kjæresten, til tross for de utallige timene venninnen har brukt på «å støtte deg ut av det jævlige forholdet».

Tapet er ikke til å bære. De to har vært uadskillelige, forbundet av en felles forakt for de andres patetiske liv. Tosomheten er som en forelskelse der de sammen har vært: «avdelingen for sarkasme og syrligheter/ rådet for konspiratoriske sammensvergelser/ foreningen for hatefulle ytringer/ å! dere åndsforlatte kjernefamiliefitter med/ predestinerte middelklasseliv/ vik fra oss!»

Sprenger sjangergrenser

At Isakstuen er dramatiker og poet, er godt synlig i romanen. Skjønt roman og roman. Teksten er, som sitatene viser, mer som et dramatiserende prosadikt, i oppsett og konstruksjon. Lek med typografi, gjentakelser og bilder, preger språket. Da fortelleren ankommer egen leilighet etter konfrontasjonen, går hun rett inn i et supriseparty, der bursdagen hennes skal feires. Venninnene som er blitt forsømt til fordel for den ene, er der. Fortellingen blir nå dialogdrevet.

Festen – som fremstår mer som et mentalt enn virkelig scenario – har islett av gresk tragedie der koret er på plass; venninne-koret. De snakker samlet, som «ALLE», eller enkeltvis, til «JEG». Har meninger om henne. Rollefordelingen er ulike venninne-typer: Hun som bare sier de riktige tingene, hun som sier det som det er, den forsiktige, den invaderende, den passiv-aggressive.

Disse stemmene er skarpt og morsomt skrevet frem. Isakstuen illustrerer godt hvor frustrerende og intimiderende det kan være å møte andres fastfrosne forestillinger om hvem du er. Hvordan det kan bli trangt for ethvert jeg i venninnemaskineriet av forventninger og forpliktelser, ytelser og gjenytelser, bekjennelsestyranni og maktbalanse.

Hjerteklapp

Det kan høres komplisert ut, men den originale romanformen er ikke vanskelig å følge. Den slagkraftige fortelleren, som har det «mer i kjeften enn i ryggraden», bidrar til det. Personlig synes jeg at venninnedialogene blir i overkant lange, som om Isakstuen vil ha med alle nyansene i det sosiale spillet, i venninnerelasjonene.

Aller best er boka når den holder seg tett på selve beveggrunnen, på krisen med venninnen, som utløser raset, raseriet, romanen. Her skriver Isakstuen med en poetisk intensitet, tempo og temperatur, som gir leseren hjerteklapp.

DRISTIG: Monica Isakstuen er ikke redd for å dra til når hun skriver. Det koker når hun retter skytset mot kontrollerende og intimiderende venninneforhold i «Mine venner». Se også anmeldelsen av forfatterens forrige roman, «Rase».