Irsk stjerneskudd om sex og trekantliv i Hongkong

Det irske stjerneskuddet Naoise Dolan fikk en drømmedebut. Budkrig ble etterfulgt av ovasjoner, prisnominasjon og internasjonal suksess. Nå kommer «I godt selskap» på norsk og romanen er godt selskap: Dolan skriver skarpt og vittig om storbyensomhet, nærhetsfrykt, og begjær – etter både han og henne.

Unormale folk

Dolan er blitt sammenliknet med landskvinne Sally Rooney, forfatteren bak suksessen «Normal People». Begge skildrer ung sårbarhet, ensomhet, og seksualitet. Rooney på hakket mer følsomt vis. I «I godt selskap» møter vi tjueto år gamle Ava som har rømt hjemlandet Irland for å være engelsklærer på en språkskole for barn i Hongkong.

Ava er en flink lærer, men knapt helt gjengs. Hun lærer barna grammatikk, og sper gjerne på med informasjon av typen «havene kommer antakelig til å stige og drukne oss i løpet av vår levetid» til de storøyde små. Blant lærerne oppfattes hun som unormal. Hun gjør «uutgrunnelige greier uten å prøve» og har nyttårsforsetter som: «Jeg skal være meg, men verre».

Sex og trekantliv

Det er en kostelig blanding av sarkasmer og skrudd analyse Dolan byr oss gjennom jegfortelleren Ava. Avas veier er uransakelige. På impuls flytter hun inn hos Julian – en streit Eton-fyr med lekker leilighet. De utnytter hverandre i ro og mak, tenker Ava. Har sex uten å være nære. Da Julian drar utenlands, entrer Edith scenen.

Edith – som har «normale og passende følelser, mens mine var syke og på villspor» – vekker noe nytt og åpnere i Ava. Hun greier ikke velge mellom de to og analyserer trekant-konstellasjonen: «Det krevde sin kvinne å holde tritt med dem begge, men likhetene deres ga visse stordriftsfordeler».

Lakonisk kyniker

Dolans stil er en slags Erlend Loe møter Helle Helle møter «Bridget Jones». Ironi og pussige refleksjoner, overraskende sammenstillinger og bilder, samt sex og singellivtematikk, bidrar til det. Den lakoniske deadpan-humoren gjør boka morsom å lese, særlig innledningsvis. Men Ava serverer også skarpsindigheter om rasisme, sexisme, kolonialisme. Og ikke minst om språk og klasse.

Julian og Edith er rike, mens Ava er vokst opp i trangere kår («lite hus, dyp hals» som Julians venner omtaler hennes sort). Hun er stinn av forakt, både for seg selv og Julians «vampyrklasse», og uhyre bevisst på makt-markører i språket. Hun påpeker stadig forskjellene mellom det britisk-engelske, irsk-engelske og hardcore irske. Det er gøy. Språknerder kan fråtse.

Masken er alltid på

Avas hardt tilkjempede likegyldighet ovenfor alt og alle gir assosiasjoner til en annen irsk forfatter; Anna Burns og hennes «Melkemannen». Begge skriver vittig om en ung jente som er livredd for å vise følelser, vise ansikt. Hos Burns skyldes det den politiske atmosfæren av konflikt, overvåking og angiveri i Nord-Irland. Det er risikosport å vise hvem man er.

Dolan er riktignok fra Dublin, men har vokst opp i etterdønningene av Irlands turbulente historie med mye intern fiendtlighet. Kanskje er dette jordsmonnet med på å prege Ava og gi det distanserte, frakoblede uttrykket. Hun viser ikke følelser. Faktisk går hun så langt som å hevde at hun «trives i fiendtlig miljø». Bare gjennom meldinger Ava skriver – og ikke sender – får vi vite hva hun virkelig tenker. Et fiffig grep av Dolan.

Proppfull av personlighet

Dolans stil og stemme er proppfull av personlighet. Kvikke replikker og sarkasmer gjør «I godt selskap» underholdende. Romanen er mer lettbent enn dyptpløyende, og setter ikke i gang all verden i leseren. Den er mer som et øyeblikks nytelse: Smart og morsom, og perfekt terapi mot koronaapati.

RELASJONSROMAN: Naoise Dolan er født i Dublin og bor i London. Hun har studert engelsk litteratur ved Trinity College i Dublin og ved Oxford University. I godt selskap er hennes debutroman – smart, lettbent og vittig om ung kjærlighet. Boka oversatt av Hilde Lyng. Foto: Aschehoug