NYDelige lesetimer: stille om rungende ensomhet
Noen romaner er krevende og høyrøstede, andre stille og finstemte. Marianne Håheims tredje bok og andre roman, «Plikt», tilhører den siste kategorien. Men stille er ikke tamt, renskåret er ikke magert. Tvert om: Romanen om en ung mann som reiser tilbake til gården etter farens død, et kraftfullt stykke romankunst om ensomhet – den bunnløse.
Heimat
Plottet er klassisk og minimalt. Det handler om reisen tilbake til barndomshjemmet, der foreldrene ikke lenger finnes. Men huset står. Fjøset står. Sauene trenger stell, akkurat som før. Fortelleren drives tilbake av plikten, men også fordi: «Eg tenkte at eg trong eit liv eg kunne beherske». Underforstått; studentlivet i byen er ikke så greit.
Tilbake på gården trer fortelleren inn i farens rolle. Han ifører seg farens støvler og fjøsdress, «som ber i seg den siste arbeidsdagen», leder sauene til fjells, skuffer, feier og kjører traktor. Han hilser på postmannen, som er den samme, på fotballtreneren, som er den samme. Årstidene skifter, men alt er ikke godt. Angsten og «søkkekjensla» har fulgt med på flyttelasset.
Kraftfull
Håheim debuterte som lyriker, og poetens sans for knapphet og rytme preger «Plikt». Skrivemåten enkel, litt abrupt. Faktisk er formen og bildene så tilgjengelig at leseren spør seg: Er det for lite motstand her, er bildene for opplagte til å gi det løftet som er nødvendig for å bære en så hverdagsdrevet tekst? For det handler om det konkrete arbeidet: Om stell av sau og gård.
Men «Plikt» er en nydelig roman å lese, av flere grunner. Den er ladet. Lite sies direkte om hva som plager fortelleren. Mye kommuniseres i blikk og bilder, og leseren gis mulighet til å trekke egne slutninger. De lyriske virkemidlene som luftighet og hulrom, gjentakelser og fortetning, bidrar til det.
Det konkrete dag-til-dag-arbeidet er hele tiden et springbrett, der den fysiske virkeligheten støter mot den emosjonelle. Gårdsarbeidet reaktiverer minnene om oppveksten for fortelleren: «Eg vaskar hendene og hugsar mamma. Eg grip om ein kost og hugsar pappa». Tingene og arbeidet trigger erindringen om fortida, som «heng fast i meg med tusen små krokar».
Alle vil hjem, ingen vil tilbake
Den nære skildringen av gårdslivets tyngde, glede og plikt gjenkjenner vi fra Anne B. Ragdes Neshov-bøker og ikke minst fra Sigmund Løvåsens bevegende «Nyryddinga» og oppfølgeren «Brakk». For vår mann blir ikke det enkle livet på landet så enkelt. Sorg og savn finnes også her. Samtidig er «Plikt» ingen tristessefortelling.
Boka rommer humoristiske øyeblikksbilder, som når fortelleren betrakter fuglen som «går som ein mann over tunet», når litt aparte samtaler på butikken gjengis, eller fortelleren koker byfolks drøm om landet ned til: «Dei vil ha sjelefred og poteter».
«Plikt» er en stram og stille roman om ensomhet som blir rungende. Det modigste kan være å be om hjelp, og spørsmålet som bevrer i romanen er: Hvis fortelleren rekker ut en hånd, finnes det noen som vil ta imot?
SKÅRET NED TIL BEINET: Håheim debuterte med dikt, mens hennes andre roman var en rå roman om spiseforstyrrelser. Årets «Plikt» er en både var og kraftfull roman om plikt og arbeid, lengsel og ensomhet.