Kostelig og koselig fra to av Nordens mest drevne bildebokskapere

Selv de yngste barna vet det: Ting blir borte. Lekebilen går i stykker, de voksne forsvinner til jobben, bestekompisen flytter eller finner nye venner. Denne eksistensielle knipa griper Nordens nye bildebokduo fatt i, og på mirakuløst vis skapes noe koselig, kostelig og håpefullt av noe litt sørgelig.

Blander blod

Den danske forfatteren og illustratøren Kim Fubz Aakeson drømte etter eget sigende om «å blande blod» med en av Norges mest kjente og oversatte bildebokforfattere, Stian Hole. I fjor utga de «Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom» og nå foreligger deres andre samarbeidprosjekt, «Ting som blir borte».

Temaet i boka er klassisk: Aksels bestevenn flytter. Det er bare å se langt etter gjensyn, for Bosse dro til Australia. Tomhetsfølelsen er akutt hos Aksel: «Jeg leker med ingen. Ingen leker med meg». Hver dag savner han: «Når jeg skal på skolen, går jeg forbi huset til Bosse. Når jeg går hjem fra skolen, går jeg forbi huset til Bosse». Men midt i molefonkenheten gjør Aksel noe veldig lurt.

Sjarmerer

Duoens første bok var muligens mer sprakende illustrert, likevel fremstår «Ting som blir borte» som mer vellykket. Det skyldes i stor grad teksten, som denne gangen har poetisk snert og er litt morsommere. Aakeson bruker gjentakelser, som i sitatene ovenfor, for å forsterke følelsesuttrykket hos Aksel. Det suger leseren inn i fortellingen.

Teksten er også klok. Den peker ut en mestringsstrategi for barna: Etter innledende mismot oppsøker Aksel trøst hos de nære. Han spør bestefaren om han ble lei seg da mormor ble borte, men siden bestefars hukommelse også er borte, blir svaret så som så. Han spør moren om hun har vært lei seg, og han spør faren, som maler huset:

«Ble du lei deg da sykkelen din forsvant? Å, sier pappa. Jeg ble vel heller dritsur». Ingen gjenkjennelse der altså, men Aksel gir seg ikke og spør om faren savner foreldrene da, som bor et annet sted: «Å, du vet, sier pappa». Hm!

Rikt

Humoren i situasjonen er godt ivaretatt av Hole, som tegner en pappa som ikke helt har snøring på malinga. Uttrykket er som alltid spennende hos Hole, og består av montasjer av nøye utvalgte elementer som bearbeides digitalt. Det organiske og naturlige sameksisterer med det kulturelle og moderne. Her er mange duppedingster med relevans i barnas hverdag. Noen hemmeligheter både for små og store lesere er også på plass.

Det kjente og fremmede blandes og en ny verden oppstår i Holes illustrasjoner. Bildeflyten er dynamisk, og veksler mellom det dunkle og lyse, det myldrende og det minimalistiske. De myldrende bildene ansporer til lek og letning, mens de stramme skaper ro rundt teksten og gir leseren rom til å la innholdet synke. Ofte duses bakgrunnen ned. Det gir en dybde til bildene og leder på effektivt vis leserens oppmerksomhet.

Tap

Boka viser presist og vart hvordan Aksel mister litt av seg selv når Bosse flytter: «Jeg er bestevenn med ingen nå. Det er som om jeg er forsvunnet», tenker han. Men en fremmed kan bli venn, viser boka. Et poeng som fiffig illustreres ved at Aksels navn først avsløres på siste side. Han var en fremmed som blir kjent og kjær for leseren.

Hvis en innvending skal luftes, er det: Må en historie alltid presentere en løsning for barna når utfordringer tematiseres? Må en ny venn beleilig dukke opp? Kanskje kunne disse eminente fortellerne sluppet barnets hånd bittelitt tidligere. For Aksel er lur. Han oppsøker andre når han er betuttet. Det er et prima tips til barna.

Vedlagt ligger anmeldelse av Stian Holes to skjønne bildebøker Annas Himmel (2013) og Garmanns hemmelighet (2010)

https://www.dagbladet.no/kultur/en-himmel-full-av-fiskekroker/62936840

https://www.dagbladet.no/kultur/alle-har-rom-ingen-kjenner/64524991