Månedens klassiker er denne gangen Joyce Carol Oates’ roman om Marilyn Monroe. En ikonisk skikkelse som har fascinert meg og millioner av andre filminteresserte. Heltedyrking er ikke noe jeg driver mye med, men akkurat Marilyn… har jeg lest mye om, og selvfølgelig sett de fleste filmene. Komediene viser et talent utenom det vanlige, men det gjør også de mer alvorlige filmene/dramaene – som Niagara, The Misfits og Don’t Bother to Knock. Det gikk så vidt at jeg besøkte graven hennes på Westwood Memorial Park i LA for en del år tilbake (med en muggen ektemann og to småtasser på slep), der eksmannen Joe DiMaggio visstnok plasserte blomster hver uke frem til sin død. Det er så mye drama og smerte i Marilyns liv at det ikke er det spor rart at Oates ville dykke ned i denne historien. Blond kom på norsk i 2001, oversatt av Tone Formoe.

EN INTENS ROMAN OM MARILYN MONROE

Det tar litt tid før Joyce Carol Oates’ roman om Marilyn Monroe griper leseren. Men når forfatteren først strammer taket, er det vanskelig å legge fra seg denne intense beretningen om filmdivaen. Oates gjør nedslag i enkeltscener fra legendens liv, og lar oss følge forvandlingen fra barnehjemsbarnet Norma Jean til salgsvaren Marilyn. Vi møter den farløse lille piken, den naive fotomodellen, barnebruden, konen og elskerinnen, den feterte blondinen og nervevraket. Det er en besettende, provoserende og sår fortelling. Gåtefull og intens. Oates bruker litt tid på å skrive seg inn i Marilyns liv, på å finne en god tilnærming til stoffet. Innledningsvis fungerer de litterære virkemidlene ikke spesielt godt, og skiftene i perspektiv virker mer forvirrende enn fruktbare. Dette gjør at bokens første to deler, om Marilyns barndom og ungdom, fremstår som litt vinglete og fragmenterte. Men hold ut, etter de første hundre sidene (av ca 850 sider), blir boken bare bedre og bedre. Samlet sett er Blond et uforglemmelig og ubarmhjertig portrett av en dypt fascinerende kvinneskikkelse.

Denne teksten ble publisert i Elle i 2001.