KORT OM: TO bøker om Midtøsten
De siste ukene har jeg temalest litt, og temaet er MIDTØSTEN. Vi har alle sett rystende bilder fra regionen de siste årene: Fra Syria, Jemen, Libanon, Israel og Palestina. Lidelsene er uhyrlige, og har vært det – for noen – i generasjoner. Min interesse for området er knyttet til rikdommen i kultur og fortellerkunst, men særlig til ønsket om å forstå hvorfor Midtøsten er så preget av uroligheter og krig. Det er et stort lerret å bleke, og krever innsikt i koloniherrenes interesser på attenhundretallet, oppgjøret etter første verdenskrig, og siden USAs, Russlands og Vestens interesser og innblanding. Som førstehjelp har jeg hatt både sakprosa og skjønnlitteratur. Begge deler gir nyanser til forståelsen av det kompliserte bildet.
Tidligere har jeg skrevet om tre veldig gode romaner fra Midtøsten – en fra Iran, en fra Afghanistan og en fra Syria: 3 unike romaner fra Midtøsten – Maya Troberg Djuve
I denne omgangen har jeg lest Odd Karsten Tveits: Midtøsten på 200 sider (2020) og Susan Abulhawas: Morgen i Jenin (på norsk i 2011). Begge rikholdig, givende, og nokså forstemmende lesning.
ODD KARSTEN TVEIT tar oss med gjennom to hundre års turbulent historie i Midtøsten, fra 1820 til i dag. Tveit er godt plassert på venstresiden, det kan være greit å ha i tankene, men jeg opplever at han gir en nyansert beretning, også om konfliktene i regionene slik de ser ut i dag. Han har fire tiår bak seg som reporter i området, og har skrevet flere bøker om emnet, det er også tillitvekkende. Han er øyevitne. Det handler mye om vestmaktenes inngripen for å sikre egne interesser (oljen, Suezkanalen, regimeskifter). Han forteller blant annet om fransk og britisk innblanding etter første verdenskrig, om inngåelse av avtaler som aldri var ment å holdes, om hvordan CIA har bedrevet både farlig ryktespredning, betalt demonstranter, grepet inn for å kaste regimer. Ingen går fri i Tveits fremstilling. Ikke Obama, ikke Norge. Det er med andre ord ikke en bok som inngir tillit til statsmakter, verken de vestlige eller østlige, men boka er lærerik, lett tilgjengelig og spennende. Spesielt setter jeg pris på hvordan Tveit prøver å trekke inn kvinnenes og de intellektuelles – særlig forfatternes – plass i denne uhyre sammensatte og interessante historien. Boka er en bred og god inngangsport til Midøsten, anbefales!
SUSAN ABULHAWA er ikke et helt nytt bekjentskap for meg. Jeg anmeldte Det blå mellom himmel og hav da den kom på norsk i 2015, se anmeldelsen her: https://www.dagbladet.no/kultur/anmeldelse-det-bla-mellom-himmel-og-hav-er-en-sorgelig-relevant-roman-om-palestinske-skjebner/60680013
Morgen i Jenin er debutromanen til Abulhawa og er en bedre roman. Første del av fortellingen, fra 1941 til 1970-tallet, er delen jeg liker best, men boka er medrivende hele veien. Vi følger fire generasjoner Palestinere: Fra de fordrives fra jorda de har dyrket i mangfoldige generasjoner i 1948, gjennom krigen i 1967, alltid underlagt israelske soldaters forgodtbefinnende og maktmisbruk, og frem til 1999. Flere karakterers skjebner fortelles, men Amal er jeget i boka. Vi er tett på Amal fra hun som liten vokser opp i flyktningleiren i Jenin, der morgenene på farens fang mens han leser arabiske dikt, er hennes største glede, før terror og død slår inn i livet hennes fra alle kanter, og hun som ung voksen rømmer, gravid, til USA. Dypt preget av sårene, de fysiske og emosjonelle, fra oppveksten. Det er en roman som er skrevet fra det Palestinske perspektivet, naturlig nok, og gir detaljer, forståelse og en historiske gjennomgang av palestinernes flukt og fordrivelse fra landskapet og menneskene de er glad i.
På mange måter gir en slik skjønnlitterær skildring et klarere inntrykk av situasjonene, av lidelsene og omkostningene, fordi vi blir medlevere. Vi kommer nært både redselen og sinnet, mattheten og traumene, som «Locked-in-Syndrome». Abulhawa prøver å beholde et nyansert blikk, og skriver at palestinerne betaler med blod og uhyrlige lidelser for jødenes uhyrlige lidelser. Hun formidler både kritikk og forståelse. Av og til tipper romanen over i det litt svulstige, men ikke verre enn at boka lett kan anbefales, for fortelleroverskuddet, historierikdommen og de rystende hendelsene, som er hjerteskjærende virkelige.
2.juni 2021