Festlig leggebok: Hvordan legger dyrene seg til å sove?

Glitrende gode godnatt-bøker florere ikke, og det er lett å ty til klassikerne i sjangeren. Det er bra; barna merker når vi leser med kjærlighet til boka og historien. Samtidig er det de siste årene kommet to knallgode, innovative, norske fortellinger for kveldsstunden. Begge lysende illustrert av Mari Kanstad Johnsen.

Sist ut er «Dyrene sover» av barnebokdebutant Kjersti Annesdatter Skomsvold, kjent for gode voksenromaner. Men den som har ryggmargsrefleksen «sukk, enda en voksenbokforfatter som gjør venstrehåndsarbeid» blir skammelig skuffet, for «Dyrene sover» er festlig og fargesprakende kvalitetsunderholdning for barna.

Fargerik, lærerik – rik

Det er leggings og Bo gjør som mange små: Skrur opp tempoet. Han er høyt og lavt, mens mamma kaster halvbekymrede blikk: «-Nå er det natta, Bo. Bo blir stående på ett bein. -Men jeg har allerede lagt meg! -Hva mener du, spør mamma. -Jeg er en papegøye, sier Bo». Dermed er eventyret i gang. Bo og mamma leker seg gjennom kveldens rutiner med kvelds, bading og legging, mens de diskuterer hvordan dyrene sover. På Bos vei til senga lærer barna at papegøyen sover på ett ben, flaggermusene henger seg opp ned, surikatene klumper seg sammen, og sjiraffene legger rett og slett hodet på baken. Det er morsomt og lærerikt: En perfekt kombinasjon av lek og læring.

Elegant

Konseptet er trygt, men også nytt og gøy: Tradisjon og fornyelse er i god balanse. Den stramme formen er befriende. «Oppramsing» av dyr kunne lett gitt noe abrupt til fortellingen, men den flyter godt – overgangene er overraskende elegante gjennom hele boka. Ett eksempel er når mamma vil ha Bo opp av badekaret. Hun leder samtalen inn på hvalrosser: «-Eller kanskje du er en hvalross? Du fester de lange tennene i isen og henger deg fast der. Da flyter du ingen steder. Bo biter i badekaret. -Sånn? -Ja, sier mamma. Men de tennene der må pusses!» Dermed er det videre til neste steg i leggereutinen. Effektivt og smart historiefortelling.

Eldorado

Johnsens illustrasjoner er rike på former, striper, farger og bevegelser. Uvante perspektiver skaper spenning. Kanskje ser vi halve mamma, kanskje er hun på vei ut av bildet. Johnsen utfolder seg energisk og fritt i forholdet til verbalfortellingen, blant annet ved å tegne inn et bedårende kaos i leiligheten. Teksten er taus om dette. Ofte glemmer vi at illustrasjonene ikke bare stimulerer øyet, men fantasien, og er fortellingen. Det er i møtet mellom ryddige ord og en rotete leilighet at fortellingen blir til.

At Johnsen tegner inn hverdags-rot som klesvask, skitne glass og epleskrotter, skaper en raus og hjemlig atmosfære. Boka er et eldorado for barn som vil lære seg navn på dyra, for leiligheten flommer over av dem – de virkelig og de i tøy. Og grensen mellom dem synes flytende! Det er også grensen mellom det konkrete og drømmende i illustrasjonene. Det gir en fin kraft til fortellingen. Kontrastene mellom stuas lyse trygghet og nattas mørke skjønnhet, er nydelig formidlet i Johnsens strek.

Nyklassiskere

Den andre nattaboka Johnsen har illustrert de siste årene, er Frode Gryttens «Leggetid». Begge disse bildebøkene en nyskapende, har høy sjarmfaktor, og bør innlemmes i leggebiblioteket. Begge vektlegger samspillet mellom barn og voksen i den koselige, men ofte utfordrende leggetida. Det er ikke bare Bo som lærer av mamma, mamma lærer også av Bo, om lekens betydning. For eksempel hvorfor det er presserende å stå på hodet før legging. Det sikrer nemlig god søvn, ifølge Bo: «Marerittene renner ut av ørene».

Bilde: Det tar tid for både voksne og barn og lete ferdig i/ lese de rikholdige bildene til Maria Kanstad Johnsen i Kjersti Annesdatter Skomsvolds fine barnebokdebut: «Dyrene sover».