METOOroman: Tar en nådeløs hevn over overgriperen

Vanessa Springoras memoarbok «Samtykket» rystet Frankrike. En av landets berømte forfattere, i boka kalt G., utleveres som overgriper. Springora, som er forlagssjef i Julliard, skriver om forholdet hun hadde til G. da hun var fjorten. Han var førtini. Den seksuelle lavalderen femten. I prologen forklarer Sprinora hvorfor hun skriver om G. nå:

«I årevis har jeg gått i ring i buret mitt, med drømmer fylt av drap og hevntanker, helt til den dagen løsningen endelig dukker opp rett foran øynene på meg, som det mest innlysende av verden: Fang jegeren i hans egen felle, steng ham inne i en bok.»

Tørt og hardt

Boka førte til at forfatteren (Gabriel Matzneff, 83) rømte landet og etterforskes. Også opinionen fikk en støkk. For boka er ikke bare et angrep på en mann som har barn som nytelsesobjekt, men på det franske samfunnet. Så sent som i 1977 tok intellektuelle som Sartre, de Beauvoir, Barthes, til orde for å avkriminalisere seksuelle forhold til mindreårige, altså de under femten. Ti år senere er det ingen som lager baluba om fjortenåringens forhold til G.

«Alle» vet at G. foretrekker de urørte, gutt eller jente, fjorten eller åtte. Likevel blir fortellerens mor smigret over at forfatteren viser interesse for datteren. Det øker hennes egen status i de kulturelle kretsene hun frekventerer. Det er på en slik middag at fortelleren møter G. første gang. Da er hun tretten. Hun blir «matt av forelskelse» over at G. ser henne, gir henne oppmerksomhet. Senere kommer brevene og møtene.

De «slappe advarslene fra omgivelsene» påvirker ikke ungjenta, som er full av romantiske forestillinger. Men da den seksuelle innvielsen skal skje – G. ser seg selv som en gudbenådet og edel læremester – er hun skrekkslagen. Han beroliger henne med at de kan gjøre det på en annen måte og snur henne over på magen. Springora, som aldri går i detaljer, beskriver det slik, ganske tørt og hardt: «Sodomi har sine regler og må utføres med flid og religiøs omhu».

Giftig

Nettopp knapphet på uttrykte følelser preger boka. Stilen gir assosiasjoner til andre franske forfattere som Marguerite Duras og Annie Ernaux. Også de fører et språk som signaliserer fravær. For Springora handler det om et fravær av en far, fravær av en tilstrekkelig mor og til sist fraværet av et selv. Hun mister seg selv i relasjonen til G. Også raseriet synes fraværende: «Samtykket» er kjølig og sober. Likevel er den drepende, giftig.

Boka henger ut G. der det smerter mest. Ikke ved å beskrive misbruket – som han uansett ikke ser noe galt i. Men ved å latterliggjøre forfengeligheten hans, mannligheten, potensen. Bare i midtpartiet pipler følelsene frem i enkelte utbrudd. Dette er faktisk bokas svakeste del. Springora er best når hun bitende og veloverveid. Gruen er større da.

Utsatt

«Samtykket» er mindre fæl å lese enn ventet, fordi Springora ikke skildrer sexen. En bok som Maria Kjos Fonns «Kinderwhore», også om overgrep, er i en helt annen divisjon, krevende å gjennomføre. Felles for bøkene er forsøket på å forstå hvorfor disse unge rammes av misbruk. Fonn peker på sårbarhet og savn som gjør dem til enkle bytter når de vies oppmerksomhet, og Springora bruker et uhyggelig, men skarpt bilde:

«Savnet, dette kjærlighetssavnet, er som en altoppslukende tørst. Det ligner tørsten til en junkie som er likegyldig til kvaliteten på det han inntar, og som setter den dødelige injeksjonen helt overbevist om at det vil gjøre ham godt. Lettet, takknemlig, lykksalig.»

Dobbelt overgrep

Kanskje ville ikke boka blitt skrevet dersom G. ikke hadde bedrevet dobbelt misbruk. Først unytter han fjortenåringen seksuelt, så skriver han om sexen i bøkene sine, der hun kalles V. Dermed slutter overgrepet aldri. Jenta er for alltid stengt inne i fiksjonen. G. publiserer til og med brevene hun skriver til ham, og hun føler seg tilintetgjort, angstridd, ribbet for integritet.

Ved siden av det sjokkerende ved at G. får holde på (til tross for at han skriver ting som at å ligge med et barn er en hellig erfaring/handling, 1974), er dette vondest å lese om. Springora skriver krystallklart om hvordan det føles å bli utlevert i en bok. Er kunstneren et høyerestående vesen som vi gir en slags allmakt, en aristokrat med eksepsjonelle privilegier, spør hun. Den debatten fortsetter.

Maktmisbruk

«Samtykket» en sterk skildring av ettervirkningen av seksuelt og litterært misbruk. Og den er et varselrop: En voksen må aldri tro at det er snakk om et reelt samtykke når barn aksepterer tilnærmelser. Det handler om usikkerhet, avhengighet og savn. Aldri kjærlighet.

METOOROMAN: «Samtykket» er en slagferdig og vond beretning om seksuelt og litterært misbruk. Boka vakte oppstandelse da den utkom i Frankrike i 2020. Boka er fint oversatt av Agnete Øye.