Tragikomisk livskrise

Det går hett for seg fra første scene i «Sinnapsykologen»: Psykologspesialist Idunn Jæger har et livsomveltende øyeblikk alla Dag Solstads Elias Rukla. Frustrasjon over arbeidsplassen og livet velter ut i et akutt og litt surrealistisk raseri. Mens lektor Rukla i «Genanse og verdighet» tramper i stykker egen paraply, kyler Idunn egg etter egg mot egen arbeidsplass, Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Før hun haster inn på kontoret, til pasientene, og later som ingenting. Men Idunns eksistensielle ras er utløst, umulig å stoppe. Herfra blir alt verre for den illsinte, ensomme psykologen.

Sykt sinna

Synne Sun Løes er forfatter og psykiatrisk sykepleier. I «Sinnapsykologen» lar hun Idunn – på lett tragikomisk vis – rette skytset mot helseminister Bent Høies «forbanna new-public-management-byråkrati» i norsk psykiatri. Idunn hausser seg opp på DPS’ personalmøter og stiller de beske, kritiske spørsmålene. Neppe en drømmeansatt, men en varmblodig idealist som vil det beste for pasientene.

Idunn radbrekker kravet om mer kartlegging, Høies nullvisjon for selvmord (som ikke er noen visjon i det hele tatt), og harselerer over semantikken; ord som «pakkeforløp» og «feedbackverktøy». Hele systemet er menneskefiendtlig og får henne til å brøle mot ledelsen: «HVA MED SAMTALEN!» Nærheten og tilliten! Før hun etter arbeidstid går til sin egen psykolog for å lette litt (mer) på trykket.

Avgrunn

Romanen er desillusjonert, voksen kvinne og systemkritikk i like deler. Slik sett er både Nina Lykke og Jan Grue litterære slektninger. Tonen er satirisk, men alvoret i Idunns faglige og personlige krise fremstår ekte. Ikke bare tvangssykemeldes hun fra jobben. Hun er straks femti og kjenner på aldersangsten. Sønnen Gustav er på vei ut, det er vondt. Forholdet til foreldrene er heller ikke tipp topp.

Nettopp skildringen av relasjonen til foreldrene – den distanserte faren og den passiv-aggressive moren som stadig kommenterer Idunns valg – er noe av det beste: Kostelig og sårt på samme tid. Moren kan ikke skjønne hvorfor Idunn ble psykolog. Hun og faren er da helt normale mennesker: «Og du passer faktisk ikke til å være psykolog. Du har for mange følelser. Det har du alltid hatt». Men Idunn er en forsvarer av følelser, av å «vise verden smerten man bærer på».

Ordrik

Romanen er småmorsom og original det meste av veien, men også nokså pratsom. En del oppleves som unødig fyll. At Idunn støtter seg til flere fantasivenner, som Sigmund Freud, er gøy. Inkorporeringen av hans refleksjoner og tankegods er interessant, men dialogen dem imellom inneholder prat på grensen til fjas. De ilske brevene til Høie og samtalene med venninnen, blir også for ordrike.

Det beste ved romanen er lekenheten og den tematiske essensen: «Sinnapsykologen» fremmer vektige refleksjoner knyttet til hvordan vi behandler syke, og hvordan et standardisert system kveler adekvat, individuell behandling. Idunn fyrer løs direkte til helseministeren: «Hva er god helse, Bent? Hva er et godt liv? Hva er et meningsfullt liv? Hva er sykt, og hva er friskt? Det finnes ikke ett svar på dette, men veldig mange.»

KVINNE PÅ RANDEN: «Sinnapsykologen» er energisk og leken, men burde vært noen hakk strammere.

https://www.dagbladet.no/kultur/hett-fra-forste-scene/74108186