Saftig og sår Sally Rooney

Irske Sally Rooney ble litterær superstjerne etter romanene «Samtaler med venner» og «Alle andre». Tv-serien basert på sistnevnte (Normal People) trakk horder til skjermen og høstet allmenn jubel. Nå er trettiåringen klar med ny roman. Igjen handler om venner og elskere, sex og seksualitet, klasse og selvforakt. Og ikke minst om millennium-generasjonens uutholdelige ensomhet og undergangsfølelse.

Venner og elskere

I «Skjønne verden, hvor er du» møter vi Alice, Felix, Eileen og Simon, alle rundt de tretti. To av dem er bifile. Alice er, som Rooney selv, en forfatter som har opplevd millionsalg og prisdryss, men suksessen blir for voldsom. Alice bryter sammen og rømmer til et lite sted ved kysten. Her møter hun Felix, en avslappet lagerarbeider, via Tinder. Tilbake i Dublin er bestevenninnen Eileen ensom og ulykkelig over sitt stillestående liv. Hun savner Alice og trøster seg med barndomsforelskelsen Simon, som er «nitti prosent playboy» og resten dydsmønster. Religiøse Simon har alt på stell, men er under overflaten like mismodig i livet som de andre.

Millenials

Rooney har mange talenter: Hun smir skarpe, drivende dialoger. Hun er en kløpper til å beskrive sex og nærheten mellom elskende på en direkte, rørende måte. Og hun er, som før, en presis formidler av millenniums-generasjonens (født 1980-1996) livsfølelse. Det er interessant lesning for en som tilhører generasjonen før; ironigenerasjonen. Mens distansering kjennetegner denne generasjonen, er Rooneys fire millenials innisjelen ulykkelige og desillusjonerte.

Firkløveret lengter etter skjønnhet og sannhet, men lever i en «historisk krisetid» med flyktninger i massedrukninger, klimakrise og pandemi. De virker satt ut av det moderne livet, og sivilisasjonskritikken flyter gjennom hele boka. Selv samtidsromanen får, på fornøyelig vis, gjennomgå av Alice. Rooney selv får muligens ut litt frustrasjon her. Både kritikere og lesere som tror de kjenner forfatteren bedre enn hun kjenner seg selv, får på pukkelen.

Mye depping

Rooney leker med perspektiver og zoomer inn og ut i denne tredjepersonsfortellingen. Enkelte ganger ser vi karakterene fra et allvitende fugleperspektiv, andre ganger er vi helt tett på, og noen ganger uttrykker fortellerstemmen ‘aner ikke hva karakteren tenker på’. Det er gøy. I et nydelig kapittel er vi, leserne, alene i Simons leilighet. Blikket sveiper over den ene tallerkenen og den ene kniven i oppvaskkummen, før Simon låser seg inn. Så følger en sexscene der vi er tett på Simon og Eileen, før romanen igjen, når natten kommer, zoomer ut og fokuserer på de to skålene og skjeene i kummen.

Det poengterer fint ensomhetstematikken. Et annet særtrekk ved formen, er epostene som Alice og Eileen utveksler i jegform. De rommer både høyttravende filosoferinger – om skriftkultur, bronsealderens sammenbrudd, livets kjerne – og sludring om forhold. Disse epostene er for lange og bremser romanen. En annen svakhet er tendensen til runddans: Det blir ganske mye prat og frem og tilbake mellom vennene, uten at historien bringes fremover eller fordypes. Navlebeskuende sutring er å si det for sterkt, men litt uttværende og ensporet oppleves karakterenes mismot. Alle «hater livet sitt så jævlig».

Samtaler med venner

Rooney skaper et stimulerende miljø og generasjonsportrettet fascinerer: Dette er unge menn og kvinner som diskuterer politikk, filosofi og snakker følelser åpent, enten de er på pub eller i senga, gjerne mens de har sex. Tross ujevnheter underveis hanker Rooney alt inn mot slutten, og fansen vil temmelig sikkert sukke fornøyd.

NY SUKSESS?: Sally Rooneys «Skjønne verden, hvor er du» (en frase lånt av Friedrich Schiller) er en smart og rørende, men også litt uttværende fortelling om moderne liv og livsfølelse.