Jostein Gaarders livsfilosofi

Som formidler og forkjemper for undringens plass i livet, er Jostein Gaarder spesiell: Han er glødende opptatt av at vi skal engasjere oss, se miraklene omkring oss, innse at vi ikke er adskilte størrelser, men en del av alt omkring oss. Så også i årets «Det er vi som er her nå. En livsfilosofi». Boka er et åpent brev til barnebarna. Som bestefar til seks vil Gaarder videreformidle innsiktene et snart sytti år langt liv har gitt ham. Både historie og vitenskap, og egne erfaringer og fabuleringer, får plass i dette personlige brevet til etterkommerne.

Personlig

Boka begynner i det personlige. Gaarder forteller om oppvekst på femtitallet. Han var et barn som stilte spørsmål om livet. Ofte ble spørsmålene møtt med avvisning eller skuldertrekk: «Det var knusende», skriver han. Gaarder forteller om to sterke opplevelser som former ham, før han beveger seg videre til tematikken som har preget forfatterskapet: De store spørsmålene knyttet til livets gåter, menneskets plass i tid og rom, jordas plassering i «gullhårsonen». Han øser raust av kunnskap om historie, mytologi og vitenskap. Det er interessant å lese om solsystemet, om hvordan beregning av breddegrader ble arbeidet frem, om norrøn mytologi og kosmisk bevissthet – finnes noe slikt?

Eureka

Brevformen er ikke ukjent for Gaarder, men her byr den på noen problemer. Boka stiles til de navngitte barnebarna, og i begynnelsen er tonen tilpasset dem. Det gir teksten et noe barnlig leie, og den virker også litt for privat/ familiær. Dermed kjennes ikke stoffet så relevant for leseren. De mer personlige delene av «Det er vi som er her nå» er faktisk de minst engasjerende. Ta for eksempel de to sterke opplevelsene fra Gaarders oppvekst:

I den ene hendelsen føler han seg frakoblet verden, i den andre tilkoblet, som en del av alt, eller altet. Erfaringene fremstilles nærmest som åpenbaringer. For leseren virker disse fortellingene nokså ordinære, og dermed ikke så interessante. Midtpartiet, som utgjør det meste av boka, er derimot full av spennende kunnskap. Det er her Gaarder er best. Han evner å formidle teoretisk kunnskap om planeter og jorda, bærekraft og miljøutfordringer, på lettbent vis.

Viktige spørsmål

Grensedragningen mellom personlig og privat er vanskelig. Den første kategorien er interessant for mange lesere, mens det mer private kan oppleves irrelevant, av og til klamt. Det blir det aldri her. Bare én hendelse – der Gaarder forteller om en oppblåst, norsk forfatter («et premieeksemplar av en jålebukk») – virker litt påklistret. Det er som kunnskapsformidler Gaarder er best. Særlig de mer moralfilosofiske partiene oppleves som relevante nå, når polene smelter og artene dør: For hvordan skal vi i fremtiden gjøre avveiinger mellom frihet og tvang for menneskene, når livsgrunnlag trues og jorda lider?

SYMPATISK: Jostein Gaarders nye bok spenner fra det personlige og fabulerende, til formidling av kunnskap om historie, filosofi og vitenskap.