Rystende gode dialoger i roman om sorg og mening

«Vakker» er blitt et hult, nesten intetsigende ord. Men Carl Frode Tillers nye roman om et foreldrepar som mister et barn, er vakker. I form og tematisk essens. Språkets melodiøse duving, karakterenes desperate forsøk på å kommunisere og nå frem til hverandre, samt de glidende overgangene mellom personene, bergtar. «Flukt» er befriende dristig og en leseopplevelse av de sjeldne.

Sorg

Elisabet og Sakarias har mistet et barn. Vi møter dem julaften, ett halvt år etter. Elisabeth sitter ved pianoet, drikker rødvin, spiller Bach. Sakarias lytter, er nær, men urolig for at hun også i kveld skal drikke for mye. Han er bare på besøk. Alt gikk i stykker da tolvåringen Johannes døde i en ulykke. I julekveldens rungende savn er det klart (for leseren) at de ikke er alene. Johannes er der hos dem, i dem:

«[mamma] gjekk sakte, den raude side kjolen strauk langsmed golvet, og det såg ut som ho glei gjennom rommet, og eg glei etter, eg glei heilt opp i ryggen på henne, og så gjekk eg inn i henne, og eg sette meg ned i sofaen, såg bort på Sakarias samtidig som eg tok ein slurk vin til».

Elegante skift

Slik glir Johannes/leseren inn i Elisabet og ser med hennes blikk. Og vi glir inn i Sakarias, og får hans perspektiv og fortelling. Som hos de klassiske modernistene flyter vi fra bevissthet til bevissthet. Også Johannes kommer vi på innsiden av og blir medopplevere. Det er tidvis vond lesning. Han er en annerledes gutt, «jentete» og isolert. Han eksperimenterer med morens sminke og utfordrer seg selv i det små, som dama i Bup anbefalte, ved å ta bussen med morens klype i håret. Det smertelige ligger i foreldrenes fordekte press om at han skal være som andre: Moren som pådytter Johannes venner, faren som liksom tilfeldig foreslår klatrepark, når gutten liker å danse. De mener så godt, og det gjør ondt.

Glideflukt

De skiftende perspektivene og avdekkingen av hva som har skjedd med Johannes, gir romanen en god dynamikk. De glidende overgangene mellom karakterene er et dristig grep, og krever en oppmerksom leser, en leser som flyter med. For her handler det om utvisking av grenser; ikke bare mellom menneskene, men mellom sfærer og virkeligheter, mellom de døde og de levende. Overgangene fra karakter til karakter skjer på besynderlig, metafysisk vis:

En flenge i taket på soverommet, en skog som utvider seg – og vips vi er transportert til en ny person, et nytt sted. Perspektivbyttene kan være tydelige, eller skje på nesten umerkelig vis. Det gjelder å være våken, men romanen er organisert rundt noen kjernescener som gjør det greit å reorientere seg; som scenen ved pianoet, scener mellom Sakarias og moren, Johannes på bussen. Det er merkbart at Tiller har skrevet for teateret. Noen scener slår gnister.

Skånselsløs

Tiller er en unik skulptør av replikker og dialog, det er fristene å nevne både Bergman og Ibsen. Talentet viste han allerede i debutromanen «Skråninga» (2001), som vant Tarjei Vesaas’ debutantpris, og også i «Innsirkling»-trilogien (2007-14). I «Flukt» får han fram sårheten mellom karakterene gjennom nålespisse kommentarer og indirekte anklager som veller opp av skuffelsenes dype brønn.

Hånfliret sitter løst, og dekker over desperasjonen. Elisabet bærer på mye sinne som nærmest spyttes ut, mens Sakarias er tåle og tie-typen, som unnviker konfrontasjon. I motsetning til Elisabet fører han en slags erstatnings-tale. Han har en indirekte snakkemåte. Da han foreslår for Elisabet at de skal gå tur neste dag, ber han egentlig om at hun skal avslutte drikkinga for kvelden. Elisabet gjennomskuer ham umiddelbart.

Disse dypt menneskelige kommunikasjon-mekanismene er skarpt sett- og skrevet frem. Alle samtalene berører smertepunkter, særlig foreldre-barn-relasjonene. Sakarias samtaler med moren er glitrende. Hun fremstår akkurat så manipulerende som sønnen opplever henne. Scenene er fæle og litt komiske på samme tid.

Innsirkling

Tillers melodiøse språk med gjentakelser og setninger som kveiler seg over en halv side, gir boka en egen flyt. Det gjør også opphevelsen av de absolutte grensene mellom individene, og mellom det dennesidige og «altet», om man vil. Tro, sorg og mening har en klar plass i romanen (også bibelens Sakarias og Elisabet hadde sønnen Johannes), men det er den skånselsløse pirkingen i kommunikasjonen – den som lekker frustrasjon, fortvilelse og agg – som gjør sterkest inntrykk. «Flukt» er en vakker og presis innsirkling av relasjoner og livsbetingelser. En perle i bokhøsten.

Å MISTE: Carl Frode Tillers syvende roman «Flukt» handler om sorg, mening og sammenheng, men det er samhandlingen mellom karakterene, kommunikasjonen, som gjør sterkest inntrykk.