Stein Torleif Bjella debuterer med ømhjertet roman

Stein Torleif Bjella er elsket for sine lune, hverdagslyriske viser. Han høstet også mange lovord for diktsamlingen «Jordsjukantologien» (2017). Nå debuterer spellemannen og poeten som romanforfatter, med «Fiskehuset». Boka er godbit for den som er svak for garnfiske, gamle tradisjoner og hallingdialekt. Og for den bjellaske blandingstonen av vemod, skjemt og sårhet.

Fiskekunst og livskunst

«Éi gådnnott er eitt gådn éi nott, det burde vera sjålforklarand te og med for deg, Jon». Det gammelkaren Ivar som lirer av seg den litt spisse kommentaren til brorsønnen Jon. De to skal tilbringe en høstuke sammen på fjellet, i koia «Fiskehuset», for å fiske og lage rakfisk. Dag etter dag setter de auregarn. Ivar vil at Jon skal arve fiskevannet, og mens Jon ror holder han enetaler om fisken og gamle tradisjoner. Du må tenke som en fisk, belærer han. «Det er berre kjeften som verkar», tenker Jon.

Jon – en førtisju år gammel hjelpelærer, musikant og bygdehipster – noterer alt, dag for dag. Det er ikke bare fiske Ivar legger ut om. Visdomsordene om kunsten og livet kommer på løpende bånd. Det gjør også med sarkasmene rettet mot Jon. Han får regelrett så ørene flagrer: «Du kan kansi klare deg som kunstner, men noko stort bi det aldri». Eller: «Ditt spel er utadvent og kunnskapslaust. Ein forskrekkeleg kombinasjon».

Jon tar imot, tier, grubler og tviler. Men også Jon har en grense.

Hallingmål

Fiske som ramme for betraktninger om liv, lengsel, ensomhet, natur og død i romaner, er velbrukt. Gunnar Larsen er én av de norske som har gjort det på vakkert vis. Også hos Bjella – med hans naturlyriske observasjoner og -bilder – fungerer rammen fint. Likevel tar det tid før historien får liv. Romanformen er ikke er helt på plass.

En god stund fremstår «Fiskehuset» mer som en velskrevet, lokalhistorisk tekst, enn som en fortelling som pulserer. Som en roman. En roman fordrer en god, dynamisk struktur. Det går seg til etter hvert, når oppramsing av familiehistorie nedtones og samspillet mellom de to karakterene oppjusteres, men da er vi alt et stykke uti den korte boka.

Språkføringen er derimot solid, med vakre naturbilder og friske replikker på klingende hallingmål. Det er bare å nyte.

Sjikane og livsråd

«Fiskehuset» har en god porsjon sjarm: Den tause og såre, og den barduse og taletrengte, er et morsomt, umake par. De to samtaler om de viktige tingene i livet. Foruten fisken, handler den om livskunst, musikken og kjærligheten. Ivar holder med Virginia Wolf i at kunstneren må ha de praktiske sakene i orden for å skape. Selv strir Jon å finne ro i kjærligheten – han er en mann som bærer på mye uforløst lengsel. En tvist på slutten av boka overrasker og rører. «Fiskehuset» er en ømhjertet debutroman om ensomhet og lengsel, om levd liv og liv som skal leves.

Bjella er elsket for sine lune, humoristiske og melankolske sanger. Nå romandebuterer han.