Bejublet og hufsen julefortelling fra Irland
De korte, fyndige julefortellingene er nærmest en sjanger for seg. Her til lands har Ingvild Rishøis «Stargate» tatt lesere med storm i år, mens Charles Dickens’ klassiker om Scrooge er den ultimate juleboka for mange. Min personlige favoritt er Beate Grimsruds nydelige fortelling om søsterskap og netter i Wadi Rum-ørkenen, i «God jul. Hvor er du?»
Siste skudd på stammen er irske Claire Keegans «Småting som dette». På det julete, norske omslaget blurber Hillary Mantel og Douglas Stuart begeistret. Det skrur opp forventningene, som boka ikke helt innfrir. I alle fall ikke umiddelbart. Derimot er «Småting som dette» en fortelling som fortsetter å virke i leseren etter at boka er lukket. Ikke minst på grunn av de skrekkelige hendelsene fortellingen springer ut av.
Snill fyr
I klare, presise ordelag skriver Keegan frem det landskapet vi skal befinne oss i noen få timer: Det er dagene før jul i en irsk småby på midten av det harde åttitallet. Den rå kulda ligger over takene og gjør at kullhandler Bill Furlong har travle dager. Han kjører ut kull til stedets iskalde hus. (Merk navnet Furlongs litt artige pek mot julenissens lange frakk samt begge karenes utkjøring av varmende gleder). Innimellom slagene sitter Bill på det lune kjøkkenet hjemme, der kona og døtrene baker og forbereder til jul.
Dermed er kontrasten mellom kulde og varme – en av de typiske julefortellingsmarkørene – etablert. Men noe er i ulage i Bill. Han kjenner på en meningsløshet. Kona synes han er for snill mot alle, selv føler han seg tom. Et par kjøreturer til klosteret som ruver mørkt på en høyde over byen, gir ham et dilemma. Det befinner seg i alle fall ett menneske i dyp nød bak murene. Men å hjelpe henne vil utfordre makta som klosteret representerer i det katolske samfunnet. Og true hans egen families velferd.
Sober
Som de andre nevnte julefortellingene er «Småting som dette» kort, tuftet på dynamikken mellom det kalde og varme, mellom å gjøre godt og ondt, og på julens budskap om å hjelpe. Bill har sine egne beveggrunner for å ville hjelpe kvinnen i klosteret – han var selv avhengig av gode menneskers hjelp engang. Han vet at det er «den enkleste sak av verden å miste alt».
Det tar litt tid før fortellingen intensiveres. Bill er fint tegnet, mens personene rundt ham er mer sjablongmessige. Det er stemningen og budskapet som gir boka kraft, i kombinasjonen med det sobre uttrykket. Kulden, fattigsligheten og klosterets grep om menneskeskjebner, tilfører det klassiske snevet av dyster uhygge. Det er noe faenskap som skjer bak klostermurene, blir Bill klar over.
Iskalde gufs
De faktiske omstendighetene som boka tuftet på, og som en etter-tekst gir innsikt i, er medvirkende til at denne julefortellingen ikke slipper så lett taket. For «Småting som dette» er bygget på en skamplett i Irlands historie. Frem til 1996 huset katolske klostre såkalte Magdalen-vaskerier, der unge alenemødre ble skjult og innesperret, og satt til tvangsarbeid.
De fleste journalene fra disse vaskeriene og mødrehjemmene er slettet, skriver Keegan. Men nye rapporter viser at ni tusen barn døde i bare atten av de institusjonene som er blitt etterforsket. Ved å løfte frem denne delen av nær historie setter Keegan julens budskap på spissen. Og hun sender en oppfordring til leseren om å se- og verne om medmennesket – selv om det utfordrer makta og truer egen trygghet.
JULEFORTELLING: Clair Keegan har utgitt fire korte fortellinger siden debuten i 1999. Årets fortelling handler om å ha mot til å utfordre tingenes tilstand, selv om det innebærer risiko for en selv.