fra arkivet (2000): Kjerstin Ekman: Vargskinnet. Guds barmhjertighet
Dumpet over det som må være min første bokanmeldelse for Dagbladet, fra 2000. Før dette skrev jeg noen år for avisa Nationen, under den legendariske Ida Lou Larsen. Et sånt møte med seg selv for 22 år siden, er merkelig … men håper anmeldelsen vekker leselysten.
Bakgrunn: Svenske Kjerstin Ekman (f 1933) har mottatt en rekke priser for forfatterskapet, bla Nordisk Råds Litteraturpris for «Hendelser ved vann» i 1994. «Vargskinnet. Guds barmhjertighet» er første bind i en historisk krønike/ trilogi, og elsket av mange. Her følger anmeldelsen:
Unevnelige hemmeligheter
Har man en hemmelighet, så lærer man seg selv å kjenne, tenker Hillevi Klarin i Kersin Ekmans nye roman, Guds barmhjertighet. Hun får føle at noen erfaringer er umulige å dele og kan vokse seg til hemmeligheter så store at de truer med å sprenge en innenfra. Hillevis hemmelighet forfølger henne gjennom hele denne rikholdige romanen, som er den første i trilogien Vargskinnet.
Hendelsen Hillevi fortier, skjer da hun som ung jordmor kommer til en bygd i Jemtland i 1916. Hun er full av pågangsmot og vil arbeide for hygiene og bedre sosial omsorg for de fattige, men har ikke regnet med tausheten og uvillighet hun møter. Da hun forløser en tretten år gammel pike under dramatiske omstendigheter, får hun føle desperasjonen.
Ute i kulden får hun barnet dyttet til seg av sønnen i huset, Elis. Det fryser i hjel i armene hennes. Hendelsen er unevnelig, den blir en uforløst fortelling for Hillevi. Og erfaringer er ikke fullstendige før de er fortalt, står det et sted i boka.
Storslått vev
Dermed har Ekman anslått et hovedmotiv i romanen: Fortellingenes plass i menneskelivet, enten de formidles gjennom myter, joik, sannheter eller løgner. Eller forties. Hun har også reist spørsmålet om Guds barmhjertighet og på elegant viss introdusert romanens andre hovedperson, unggutten Elis, som rømmer hjemmefra og antakeligvis er barnets far. Vi følger ham på flukt over fjellene, og senere som kunstner i Kristiania og Berlin.
Bokens forteller og tredje hovedfigur er samejenten Kristin, som Hillevi tar til seg. Som voksen forteller Kristin om slektene; det hun vet, det hun leser ut av gamle fotografier og det hun gjetter. Det er hun som samler trådene til en stor beretning menneskene og tiden de lever i, om utviklingen fra kjerre til bil, om kjærlighet, maktvilje og hat.
Distanse
Ekman har et imponerende historisk og kompositorisk overblikk. Alt har sin plass i veven. Hun er opptatt av det gåtefulle og legger ut spor i teksten, tegn som senere plukkes opp og får betydning. Vargskinnet som Hillevi får, er et varsel om det som kommer. Samtidig innebærer sporene en utsettelse av avklaring for leseren. Slik er både form og innhold i romanen preget av hemmeligheter.
Likevel, det tar tid før romanen blir berørende. Først halvveis i romanen blir skikkelsene vesentlig mer enn bestanddeler i en utviklingshistorie, først da kryper de inn under huden og blir levende for leseren. Kanskje er dette en effekt av det brede, historiske orienteringen Ekman har, av de lange linjers betydning i romanen. Men karakterenes berøringskraft lider under dette og dermed skapes en ubestemmelig treghet i teksten som Ekmans nøkterne språk ikke kan motvirke. La oss håpe at distansen til karakterene blir enda mindre i neste bok. Det fortjener de.
En historisk roman om mennesker og maktvilje, myter og modernisering, og en bred episk fortelling med rikt persongalleri.