Fra arkivet 2012: Ærlige historier om tidsklemma – Olaug Nilssen

Det er ikke helt sikkert en kritiker er enig med seg selv i vurderingen av en bok når ti år er gått. Jeg drister meg likevel til å trekke frem en anmeldelse/bok fra arkivet, som jeg vil tro også har relevans i dag, Olaug Nilssens»Kjøkkenbenkrealisme» fra 2012.

Ærlig samtalebok

«De to kjønnene er så forskjellige at det neppe noen gang vil komme til en lik deling av de forskjellige arbeidsoppgavene innen familien,» het det i oppslagsverket Kvinnens verden. Året var 1960.

I Olaug Nilsens nye samtalebok om arbeidsdeling og tidspress i barnefamilien, virker påstanden like aktuell: Det er fremdeles mor som tar grep når hast og slitenhet truer familielivet.

Ulike valg

I «Kjøkkenbenkrealisme» forteller et knippe foreldre om livet med barn, jobb og kompromisser. Vi møter en hjemmeværende mor, en hjemmeværende far, kvinner som arbeider deltid eller fulltid med små barn, kvinner som møter veggen. Nilssen stiller spørsmålene, og forteller parallelt om sitt eget liv med barn, jobbing og mye reising.

Overflaten

Å lese om hvordan helsearbeidere, lærere og forfattere løser utfordringen med å kombinere jobb og familieliv, er ikke uinteressant. Men temperaturen i samtalene blir aldri særlig høy. Samtalen med Cathrine Sandnes er en av de beste, fordi hun snakker personlig og prinsipielt om emnet.

Nilssen selv virker ikke helt på hugget. De kritiske spørsmålene er få. Ofte kommer de på underlige steder: «- Med slike arbeidstider som de har, så blir det ikkje så mykje tid til ungane,» påstår Nilssen dristig til en musikklærer som jobber 14-18 hver dag. Mens legen med langt mer krevende arbeidstid, au pair og tre barn, eller moren som er hjemmeværende i fjorten år, ikke får et eneste ett.

Den åpne formen på Nilssens spørsmål får objektene til å snakke. Men uten de nærgående oppfølgingsspørsmålene får vi ikke noen dypere forståelse av konflikten og dilemmaene knyttet til barn og yrkesliv.

Usminket

Når boka er leseverdig skyldes det ikke minst Nilssens rapportering fra eget liv. Som for de andre er det balansegangen mellom stimulerende jobb og glade, trygge unger, som er utfordringen. Hennes fortelling oppleves som den mest usminkede. Den har ikke det samme preget av en ’ferdigtygd versjon av sannheten,’ som enkelt av bidragene har.

Kanskje skyldes dette at Nilssen er midt i en prosess, der sønnen utredes for autisme. Eller kanskje skyldes det det litterære språket i hennes fortelling. Det avkler og viser det vesentligste. At Nilssens bidrag tilfører litt humor, blant annet ved at hun blottstiller sitt eget husmor-gen, skader heller ikke.

Svarene

”Kjøkkenbenkdrealisme” gir først og fremst et innblikk i barnefamiliers ulike valg, og deres individuelle begrunnelser for det valget, men noen prinsipielle betraktninger og konkrete forslag får også plass.

Kravet om en mer livsfaseorientert personalpolitikk på arbeidsplassen er ett. Å ta hensyn og gi tid til barna er – i likhet med å jobbe – å vise samfunnsansvar. For ting henger sammen: Et barn som ikke føler seg som et viktig bidrag til familien, er mindre rustet til å bli god bidragsyter senere.

VIKTIG STEMME: Olaug Nilssen er forfatter og trebarnsmor. I ”Kjøkkenbenkrealisme” samtaler hun med mødre (og en far) om kompromissene som må til i familielivet – for å holde ut.

Anmeldelsene som trekkes frem fra arkivet er gjengitt slik de ble skrevet. Enkelte har mikro-språkkorrigeringer. Her er et punktum byttet ut med komma.