Helle Helle: Dronningen av underspilte følelser

Danske Helle Helle er blant Skandinavias mest særpregede forfattere. Siden debuten på tidlig nittitall har hun skrevet stramme, rare, poetiske og eksperimentelle romaner om folk som er ute av kurs. Den underspilte stilen, der det viktigste vaker under overflaten av trivielle handlinger, er et signaturtrekk. Humoren og varmen i skildringen av mikrosamfunn og hverdagsslitere, likeså.

For sin forrige roman, «de» (2019), ble Helle nominert til Nordisk Råds Litteraturpris – en pris hun burde ha fått. Romanen er en nydelig fortelling om en mor og en tenåringsdatter som er i ferd med å miste hverandre. Nå møter vi den navnløse jenta igjen, i «BOB». Hun er fortelleren, men nærmest usynlig i romanen: Det er kjæresten Bob alt handler om.

Vandreroman

«Flytter Bob og jeg da til Vanløse, hjemmet vårt var over bensinstasjonen, og vi hadde stavparkett». Den Helleske egenarten slår inn fra første setning. Kjæresteparet i begynnelsen av tjueårene flytter fra landlige Lolland til Vanløse, en bydel i København. Året er 1985. Fortelleren skal studere, mens Bob får jobb på Sømandshotellet. Det er smått med vakter, så Bob vandrer en del gatelangs, tar inn de skiftende årtidene, støter borti forskjellige folk. Han er opptatt av gatenavn, og nevner dem inne i seg, som en slags meditasjon når tankene flyr vilt. Det gjør de nokså ofte. Flere ganger går Bob seg bort, før han busser tilbake til leiligheten. Og noen ganger orker ikke Bob å stå opp.

Rotløs

Bob likner de andre karakterene i Helle-galleriet. Han er ikke bare en gatevandrer, men en tankevandrer som driver litt hit og dit. Virkelighetens gjøremål kan glippe, fordi han tenker på noe annet, for eksempel muskatnøtt. Dette skaper de odde, kostelige sammenstillingene vi ofte finner i Helles romaner. Logikken i lenken av setninger er ikke alltid åpenbar, fordi teksten speiler tankene. Og de springer i alle retninger hos Bob. Tannverk og tekstanalyse er for eksempel uløselig forbundet for Bob.

Bob som er en godhjertet fyr med draget på damene (kompis: «-Du nedlegger damene». Bobs refleksjon: «Noe som stemte, det betyr bare ikke at de ble liggende»), mister retningen både i gatene og tilværelsen. Det går nesten galt. Når det blir virkelig ille gjør han som Helles andre karakterer; rydder og vasker. En velvalgt strategi – det er tross alt lettere å rydde i ting enn i tankerot.

De konkrete gjøremålene, menneskemøtene og den trivielle dag til dag-rytmen er styrende. Følelser sies det lite om. Likevel trer Bob og hans sjelstilstand klart frem for leseren. Han må være den elskeligste av alle skikkelser forfatteren har skapt.

Bortkommen

Helles karakterer er litt retningsløse, romanene er det ikke. Hverdagslighetene akkompagneres av en stram, utforskende form. I «BOB» er fortellerposisjon – der jenta beretter med et detaljnivå som om hun skulle være Bob – ett av grepene som gjør romanen annerledes og ny. Samtidig har den fellestrekk med den klassiske modernistiske romanen; med lite ytre handling, og en skikkelse som flanerer fremmedgjort rundt i storbyen.

Bobs hjerteskjærende ensomhet og bortkommenhet formidles gjennom situasjoner. En dag kan være god eller dårlig avhengig av om bussjåføren hilser, på småstedvis. Ikke sjelden henfaller Bob til tanker om familien der hjemme på gården, på åkrene, fuglene, jentene. Slik utvides romanuniverset. I tilbakeblikkene er Helle på sitt mest poetiske. Her venter Bob ut en kjærlighetssorg:

«All den ventingen. Bob kunne holde pusten gjennom en hel helg. Dagene punkterte, de falt sammen over ham som en teltduk. Bare tanken på de små lydene hennes, de flisete hårtuppene. Til slutt visste han ikke hva som gjorde mest vondt. Å ha mistet eller å ha mistet all den tiden».

Romankunst

Planen var å lese «BOB» langsomt, drøye. Det gikk ikke – drivet i teksten er for sterkt. Dette til tross for en litt abrupt form, særlig innledningsvis. Boka kan ikke ha vært helt lett å oversette. Humoren i språket forsvinner muligens litt i den norske utgaven, men en oversettelse er både å miste og å få, og her er regnestykket i god balanse.

Det større vemodet som Helle introduserte i «de», preger også «BOB», som er poetisk i uttrykket. Ufullstendige setninger og tankesprang gjør at enkelte partier nærmest er ekstrakter, som dikt. Bildene er som alltid slående, som når Helle skriver om Bob: «Tilbake på Vesterbrogade med stadig lengre armer». Istedenfor å si at vår bortkomne vandrer er nedslått. Det er elegant, presist og komisk. Kort sagt: Et rørende stykke romankunst.

Bob-bob: «BOB» er en klassisk Helle-roman om en godhjertet fyr som ikke er helt tilpass. Settingen er København anno 1985. Oversatt av Trude Marstein.

Anmeldelse Helles forrige roman:ømt om hverdagsslitere. De av Helle Helle – Maya Troberg Djuve

Anmeldelse: Helle Helle – «de» – Tar ikke inn over seg dødsdommen (dagbladet.no)