Prisvinnende roman om tragisk kjærlighet

Knapt noe ekteskap er så omskrevet som dét mellom Sylvia Plath og Ted Hughes. At omstendighetene rundt de to forfatterne er så himmelropende tragisk, har medvirket til det. Utallige biografer, men også romanforfattere og filmmakere, har begjærlig grepet til fortellingen om de unge, vakre, begavede og plagede dikterne.

Svenske Elin Cullheds «Eufori», som fikk den høythengende Augustprisen, handler om det stormende kjærlighetsforholdets aller siste år. Romanen skildrer på intenst vis Sylvia Plaths indre og ytre kamp frem mot selvmordet en februarnatt i 1963.

Fortærende higen

Romanen begynner i desember 1962, før den hopper tilbake ett år. Da har ekteparet rømt fra hektiske London til landlige Devonshire, og etablert seg i stedets gamle, trekkfulle prestebolig; Court Green. Drømmen om det perfekte familieliv, med dyrking av grønnsaker og lykkelige barn, er sterk i Sylvia. Samtidig må hun skrive. Det viser seg krevende. Ekteparet har lille Frieda og får sønnen Nicholas, og Sylvia sliter med søvnløshet og skrivesperre.

Mest forstyrrende synes likevel er ektemannen å være. Sylvia redigerer den selvbiografiske romanen «Glassklokken», men oppmerksomheten trekkes hele tiden mot Ted. Enten han skriver, leker med barna eller gjør hagearbeid. Ted er som Virginia Wolfs Mrs. Ramsay; lyset og kraften som alle (ikke minst kvinnene) trekkes mot. Sylvia higer etter hans blikk og annerkjennelse. Hans kropp. Hun slukner når hun føler seg «er alene og usett».

Drepende

Romanen er Sylvias indre monolog: Hennes tanker og følelser utgjør boka. Cullhed tenker seg med inderlighet og innsikt inn Syvias angst og tvil, voldsomme humørsvingninger og misunnelse rettet mot Ted – som skrivende, som mann. Cullhed skriver frem både elskov og kranglene «som livnærte oss». Det er sårt.

Den rent ytre handlingen er begrenset og knyttet til faktiske hendelser i dikterparets liv; reiser de tar, besøk de får. Ett besøk blir fatalt for ekteparet: Assia og David Wavill. Ted forelsker seg i Assia og utroskapen og bruddet som følger regnes av biografene som medvirkende til Plaths selvmord. Cullhed avslutter romanen noen måneder etter dette møtet, like før forfatteren tar livet sitt i en london-leilighet, tretti år gammel.

Nyanserer

Cullhed gir en moderne stemme til Sylvia. Språket er ofte vakkert billedlig, som når hun skriver om å «gå i oppløsning som sukker i regnet». Hun nyanserer det diabolske bildet som tidvis har vært tegnet av Plaths ektemann, og som har fått brutale uttrykk i den virkelige verden. Hun tegner en omskiftelig Sylvia som sint betrakter egoistiske Ted, mens leseren gis et mer sammensatt bilde av ham. Det er godt gjort. Samtidig lener Cullhed seg på tradisjonen og tegner ektefellene som motsetninger:

Sylvia ser seg som den «dødsdømte kvinnen», mens «Ted var skapt for livet». Hun er amerikansk og begjærlig, han britisk og hemmet. «Hans kulde og min brennende ild» gjør dagene strevsomme. Sylvia elsker ham og hater ham, forguder ham og forakter ham. Er sjalu på skrivingen hans og erkjenner Teds geni: «Hva var jeg mot alt som var ham?»

Jo vanskeligere alt blir, desto mer hater hun. Et hat som rettes både utover og innover, blir til selvpisking og selvhat: «Jeg halshugde meg selv for mitt indre øye».

Tragedier

Cullhed legger seg tett på det kjente biografiske materialet om Plath – tilfanget av biografier, brev og dagbøker er stort – men understeker at dette er en roman, en litterær fantasi. Hun tenker seg inn i hvordan det var å være Sylvia, som skrivende kvinne og mor. Dilemmaene hun stod i. Frem stiger et menneske som kjemper på alle fronter; med skrivingen, med indre demoner, med kjærligheten og med egne krav om perfeksjon. Til slutt er hun utslitt.

Utmattende

Kombinasjonene av begavelse, skjønnhet og tragedie, kanskje også av psykisk sykdom, vil gjøre at nytolkninger av kunsterskap og levd liv vil komme. Det hvite flekken i bildet, det vi ikke forstår, medvirker til det, enten det er snakk om en Plath, Kennedy eller Monroe. I tilfellet Plath fortsatte tragediene etter hennes død. Også Teds elskerinne tok livet av seg og fireåringen deres, noen år etter Plath. I 2009 endte sønnen Nicholas livet.

Håpet er at slike fiksjoner skal fordype eller utvide bildet. Det gjør ikke «Eufori». Andre romaner om Plath, som Kate Moses «Overvintring» (2003), tilbyr mer. «Eufori» er i store deler en rytmisk, vakker tekst. Men den kvernende indre samtalen som utgjør romanen, som går og går uten at så mye nytt tilføres, blir utmattende og litt for monoton i lengden.

FIKSJON: Mange har gjort romaner av kunstneres liv. Joyce Carol Oates roman om Marilyn Monroe, «Blond» er blant de beste. Cullheds «Eufori» fremstår som litt for kvernende i lengden.