Oppslukende scener fra et ekteskap

Hva driver en kvinne til å plassere en kule i ektemannens panne? I en betakende prosa som nærmer seg perfeksjon, ruller Italias store etterkrigsforfatter Natalia Ginzburg ut beretningen om et mord i «Det tørre hjertet».

Romanen fra 1947 kommer nå for første gang på norsk, i Astrid Nordangs silkemyke oversettelse, og er en oppslukende fortelling om higen, bedrag og brå død.

Begjær

Fortellingen utløses av revolverskuddet: «Så tok jeg på meg regnfrakk og hansker og gikk ut. Jeg stanset på en kafé og drakk en kaffe, før jeg begynte å vandre rundt på måfå. Det var en kjølig dag, med en lett bris som anget av regn. Jeg satte meg på en benk i byparken, tok av meg hanskene og betraktet hendene mine. Så tok jeg av meg gifteringen og la den i lomma. Vi hadde vært mann og kone i fire år».

Fra denne posisjonen forteller den navnløse kvinnen om ekteskapet med den nå myrdede Alberto. De møtes da hun er tjueseks, han noen og førti. De går i teateret, leser dikt, spaserer sammen. Hun er i tvil om hun liker «gamlingen», derimot sikker på å si nei dersom han frir. Men tiden går uten at Alberto gjør fremstøt av noe slag. Det øker hennes begjær: Alberto er for henne det fortellingen er for leseren – et mysterium som må oppklares.

Elskbar

«Det tørre hjertet» er i motsetningen til selvbiografiske «Familieleksikon» (1963) skrevet av en helt fersk forfatter, men avdekker en unik stemme. En leken og elskbar stemme. Stilen er kompakt og direkte (som sitatet ovenfor viser), men ikke flat eller kald. Detaljer tilfører «ange» og sanselighet til situasjonene. Av og til brytes rytmen opp av setninger som svinger seg over mange linjer, ofte med en humoristisk snert.

Som der fortelleren skildrer morgenene på pensjonatet, hvor hun haster seg ferdig før arbeidet: «hver gang jeg støvet rundt i rommet for å finne klærne mine, banket løytnantens enke rasende i veggen med hårbørsten, mens datteren til pensjonatvertinnen, som var hysterisk, skrek som en påfugl inne på badet».

Denne mistrøstige pensjonat-tilværelsen medvirker til at det er hun som først erklærer Alberto sin kjærlighet. Og selv om han elsker en annen kvinne, gifter de seg og får et barn.

Lettslukt

Formen, med langsom opprulling gjennom fortellerens tilbakeblikk, holder på spenningen. Hun forteller om forsøkene på å forstå ektemannen, som ugjerne forteller om seg selv, og som forsvinner i perioder – kanskje sammen med elskerinnen.

Både før og under ekteskapet fantaserer den bedratte en hel del. Hun bruker anselig tid på å «lytte til ethvert indre ekko», og om hun er en helt troverdig forteller, er usikkert. Alberto velger henne som selskap, nettopp fordi han liker å høre henne fortelle. Men etter hvert forstummer all samtale mellom dem.

Utforsker roller

Ginzburg, som også i senere bøker er opptatt av familierelasjoner, utforsker ekteskapet og kvinneroller gjennom bipersonene som omgir ekteparet. Blant dem er Albertos store kjærlighet, gifte Giovanna, og fortellerens venninne, Francesca. Mens fortelleren er en trofast hustru i et ulykkelig ekteskap, er Giovanna utro med Alberto. Fransesca på sin side velger å være fri, for å elske med hvem hun vil. Hun vil ikke kues: «Familie er en idiotisk oppfinnelse».

Romanens rammefortelling, mordet, kan virke litt konstruert. Men det skal ikke leses mange setningene av «Det tørre hjertet» før egenarten er slående. Formuleringskraften, sanseligheten, humoren, blikket – alt vekker jublende glede og lyst på mer av Natalia Ginzburg.

DEDIKERT: Natalia Ginzburg (1916-91) er mest kjent for bejublede «Familieleksikon». Nå utgis forfatterens «Det tørre hjertet» fra 1947, og det er bare å juble videre.

«Det tørre hjertet» (eller mer direkte fra italiensk «Det var sånn») er dedikert til Natalia Ginzburgs ektemann, Leone, som ble torturert til døde i en nazi-leir i 1944.