Angst på begge sider av døra i prisvinnende roman

Litteraturen er en støtte i turbulente tider. Mange av oss søker mot klassikerne, for å få et avbrekk fra samtida, et pusterom. Én av vårens ferske bøker bør likevel alle lese: Elin Perssons debutroman «De afghanske sønnene».

Med sin hyperøkonomiske form passer boka godt for litt slitne hjerner. Her er ingen overflødigheter, alt har relevans. Romanen om tre mindreårige flykninger på institusjon er en øm og brennaktuell fortelling – om sårbare livssituasjoner, flukt og vedvarende frykt.

Unge med arr

«Hvordan ville du reagere om du åpnet døra inn til en ungdom, og personen bare hang der?» spør sjefen for institusjonen der Rebecka søker jobb. «Hva burde jeg gjøre», spør Rebecka, som knapt er eldre enn ungdommene hun skal bistå. «Det er et godt svar, det viser at du følger instruksjoner når du jobber», svarer sjefen. Dermed er Rebecka ansatt.

Rebecka er fortelleren i «De afghanske sønnene», som vant Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2021. I jobben som boassistent skal hun følge opp tre afghanske gutter. Det er sjarmøren Ahmed, med angst- og aggresjons-problematikk. Så er det Hamid med kroppen full av arr Rebecka ønsker hun ikke hadde sett. Og da romanen starter ankommer en ny, mindreårig flykning institusjonen, Zaher.

Samhandlingen med guttene er en krevende balansegang: Litt nærhet, men ikke for mye. Litt omsorg, men ikke knytte seg for tett til dem. Litt medmenneskelighet, men mest profesjonalitet. Alt skal journalføres og på et tidspunkt tenker Rebecka:

«Det er vanskelig å si om jeg blir mer eller mindre menneske av å være her».

Farlig Limbo

Romanen gir innsikter i hvordan unge flykninger møtes av mottakssystemet, både rent administrativt og medmenneskelig. Persson får særlig godt frem det potensielt farlige limboet guttene lever i. Institusjonens ferdigmat helles over i gryter for å simulere hjemlig trygghet, men det holder knapt guttenes frykt i sjakk.

Ikke bare bærer de på fæle erfaringer. Når attenårsdagen nærmer er trusselen om utsending påtrengende og reell. Den henger over de unge hodene, som en kontinuerlig traumetrigger. Også Rebecka kjenner på angst når hun låser seg inn til rommene deres: Hva venter på innsiden av døra i dag?

Konsentrert

Beskrivelsen av strategiene guttene bruker for å overleve, er sterk lesning. Blikket på dem er utpreget åpent og varmt. Selv om Rebecka i liten grad reflekterer over egne følelser, gjør Persson det lett å lese henne. Enten hun søker ned i kjelleren og sitter og piller på løs murpuss, eller lar blikket registrer øyevippene og brystkassen til Hamid.

Stilen er konsentrert og konkret. Her er ikke noe småsnakk, ingen sentimentalitet eller overtydelig systemkritikk. De stramt utformede nedslagene i institusjonslivet fungerer fordi setningene er så potente: Vi skjønner hva Persson sier, uten at hun sier det dirkete. Tidvis vises guttenes eget språk, som når fjortenårige Zaher forklarer:

«Noen ganger når jeg lukker øynene, jeg tenker sånn. Jeg kan gå hjem, og ingen tid er gått».

Ungdomsroman?

Bokas kjerneleser er muligens ung voksen, men romanen fremstår ikke mer som en ungdomsbok enn for eksempel Ingvild Rishøys storselger «Stargate». Det eneste som peker mot de yngre, er at en mer rutinert leser tidlig kan ane hvem som vil bukke under.

«De afghanske sønnene» er en skarpt tilskåret fortelling, effektiv i handling og språk. Romanen åpner- og belyser rom som er lukket for de fleste av oss, og gir innsikter ingen bør gå glipp av. Anbefales alle.

PRISVINNENDE: Elin Persson er debutant og sosialantropolog, og har selv jobbet på tilsvarende institusjoner som hun skildrer i «De afghanske sønnene». Romanen vant Nordisk råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur i 2021, men bør leses av alle. Foto: Gyldendal