Sympatisk og svimlende om følelsenes kraft

Susan Cain ble verdensberømt for boka «Quiet. The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking» i 2012. Boka lå hele syv år på New York Times’ bestselgerliste. I «Stille. Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke», som boka heter på norsk, problematiserer Cain det hun mener er samfunnets belønning av de ekstroverte og utadvendte egenskapene. Boka var uhyre interessant lesning.

Årets «Bittersøt. Hvordan sorg og lengsel kan gjøre oss rikere», er både beslektet og annerledes. Boka rommer historie-fortelling, samtaler, forskning og Cains personlige liv. Også her handler det om sinnelag, men mest om erfaringer, og om muligheten til å omforme lengsler og smerte til noe konstruktivt. Cain skriver: «Denne tanken – om å forvandle sorg til kreativitet, transcendens og kjærlighet – er kjernen i denne boken».

Svimlende

Selv om «Bittersøt» presenterer mye forskning, er boka også preget av at «det åndelige instinktet» i Caine våkner underveis i arbeidet. Det kan være litt krevende for skeptikerne blant oss, men her er vi lesere jo forskjellige. Cains utgangspunkt for å skrive boka, er undringen over at hun blir oppløftet av trist musikk.

Det ansporer den tidligere advokaten til å studere ikke bare hva kunstopplevelser gjør med oss, men til å undersøke hva lengsel, vemod og tristhet er: Hvilken sammenheng er det mellom vemod og kunst? Hvilken betydning har de triste følelsene i et samfunn, og hvordan kan vi bruke dem kreativt?

Tematilfanget er svimlende. Cain trekker tråder fra de gamle grekernes ideer om fire sinnelag (melankolsk/trist, sangvindsk/glad, kolerisk/aggressiv og flegmatisk/rolig), til synet på lengsel og lidelse i populærkultur og religiøse/åndelige tradisjoner, videre til «positivitetstyranniet» i det amerikanske samfunnet, der det sangvinsk-koleriske bejubles, før hun avslutter om dødsfobi og nedarvet sorg.

Hybrid

En rekke forskere – nevrologer, psykologer og psykiatere – kommer til orde når Cain leter etter svar. Hun lærer at følelsenes hensikt er å knytte oss sammen og at sorg er best til å gjøre akkurat det: «Frykten sørger for at du er trygg. Sinne beskytter deg mot å bli utnyttet. Og Sorg – hva gjør Sorg?», undrer Caine. «Sorg utløser medfølelse. Sorg fører folk sammen». Noe av bokas hensikt er nettopp å vise hvordan følelser med mørkere valør kan forvandles til noe fint. Det bitre i livet kan gjøres til noe søtt eller vakkert.

Cain studerer også hvordan forskernes egne erfaringer og tap har vært drivere for hvor de er i dag, hvordan kjente kunstnere har vært formet av tragedier, og hvordan hun selv – sterkt preget av et komplisert forhold til moren – har mye tristhet i seg. Slik er «Bittersøtt» både en samtalebok, en populærvitenskapelig bok, og en personlig beretning med snev av selvhjelpsbok. Flere råd gis for å omforme smerten; ved å finne kunstnerisk utløp, hjelpe andre osv.

Blandet opplevelse

Mens «Stille» fremsto som nybrottsarbeid, er årets bok en mer blandet opplevelse: Begrepene Cain bruker kunne vært klarere definert. Bittersødme, vemod, melankoli og lengsel brukes om hverandre, i alle fall i oversettelsen. En del stoff fremstår som selvsagt, og slagordaktige formuleringer av typen «kraften i bedrøvelse forener oss», «lengsel er veien til tilhørighet», «Vi bør akseptere vår partners utilstrekkelighet», hjelper ikke. En viss skepsis vekker også formidlings-etikken:

Én ting er at Cain beskriver intervjuobjektene – utseendemessig. En filmskaper er «ulenkelig med langt ansikt, hvorav halvparten består av pannen. Selv tennene hans er lange […] rene bønnestenglene i tennenes verden». En annen ting er at flere av forskerne er/blir hennes venner. Når Cain har vært på psykologvenninnens workshop og skriver at «talløse mennesker» «erklærer at den var mer verdifull for dem enn noe de har brukt tid på før», skurrer det. Sikkert fint for venninnens storselgende konsept at den millionselgende forfattervenninnen skriver dette.

Sympatisk

Litt færre workshops og konferanser med forskere og guruer, hadde gikk mer plass til det siste, spennende kapittelet. Her ser Caine på epigenetikkens spørsmål: Kan sorg påvirke kroppen på cellenivå og videreføres fra generasjon til generasjon? Caine har forfedre dypt preget Holocaust og undrer om tristheten hennes har røtter der. Med «Bittersøt» skriver hun seg fri fra smerte, mener Cain, som fremsnakker tapene og lengslene våre. De er «kraft i forkledning». Som en av psykiaterne i boka sier; «få mennesker vokser på suksess. Folk vokser på nederlag. De vokser på motstand. De vokser på smerte».

Suksess: Amerikanske Susan Cain snakker med forskere, kunstnere og forretningsfolk om følelser i «Bittersøt. Hvordan sorg og lengsel kan gjøre oss rikere», eller «helere» som er den direkte oversettelsen. Oversatt av Lene Stokseth. Foto: Forlaget