9. juni 2022

Liten bok, betydelig litteratur

Irske Claire Keegans langnovelle «Tre lys» får leserhjertet til å juble. Fortellingen om ei lita jente som settes bort for sommeren, er innbegrepet av god, betydelig litteratur: Uhyre skarpt tilskåret, bevrende av spenninger og latent mening, dypt bevegende, og aldri, aldri opplagt. «Tre lys» er en uutgrunnelig skjønnhet av de sjeldne.

Bortsatt

Det er het sommer og alle venter på regn. En bil forlater Clonegal og kjører mot kysten. I baksetet ligger ei lita, pjuskete jente og fantaserer om hvordan det blir når hun kommer frem til familien Kinsella. De skal visst passe på henne en stund? Bilen humper og støver opp mot et hvitt hus omgitt av trær «med greiner som sleper i bakken», og den første ordvekslingen mellom far og datter i bilen følger: ««Pa», sier jeg. «Trærne». «Hva er det med dem». «De er sjuke», sier jeg. «Det er sørgepiler», sier han og rensker stemmen».

Alt kan skje

Sørgepilene er ikke tilfeldige. Ingenting er tilfeldig hos Keegan. Indre og ytre landskap henger sammen. Fremme hos de fremmede (som kanskje tilhører morens familie) registrerer den litt forkomne jenta alt. Ingenting ungår blikket hennes; hun betrakter de voksne, dynamikken mellom dem, hvordan alt lukter og føles. Da faren etterlater henne og drar tilbake til jentas gravide mor og den store ungeflokken, registrer hun særlig hvor rent og ordentelig alt er.

Det er gjennom jentas blikk – hva hun ser ikke sier – vi skjønner hva hun har forlatt. Kontrastene mellom hjemmene er et dilemma: «Her og nå kan jeg verken være det jeg alltid er eller bli det jeg kan være», tenker hun. Ettersom dagene går i arbeidsom harmoni med «kvinnen» i huset, skjønner jenta at «dette er et annet slags hus. Her er det plass og tid til å tenke». Men noe ubestemmelig mørkt vaker under familiens- og tekstflatens ro.

Visuell

Keegan pløyer dypt med sparsomme midler. Det litt kontante i stilen slår en, likeledes hvor visuelt sterk fortellingen er. Rommene i huset og det mektige landskapet rundt gården, gir nyanser til de indre dramaene knyttet til sorg og savn. Leseren trekker alt inn i nytelsesfulle drag. Som i Keegans «Småting som dette» (norsk 2021) er sosiale kår og resultatene av fattigdom et sentralt motiv:

Omgitt av omsorg i det nye hjemmet føler den lille jenta noe hun ikke har språk for, noe hun «aldri har kjent før og ikke har noe navn for. Jeg savner ord, men dette er et nytt sted, og her trengs nye ord». At nyhetene i bakgrunnen dreier seg om politisk sultestreik (i Irland 1981) underbygger, som hver detalj i denne boka, tematikken. Det handler om underernæring – den fysiske, intellektuelle og emosjonelle.

Overflod

Gleden ved å lese sobre fortellinger som dette, er at mye formidles på poetisk indirekte vis. Leseren føler seg ikke sikker på utfallet, for Keegan tilbakeholder, og også jenta lærer å ta vare på «den perfekte anledningen til ikke å si noe». Et islett av det litt mystiske og gotiske flettes også inn: Det er da rart at Kinsellas brønn har overflod av vann, når det er tørke? Symbolikken er pregnant, ikke for tung.

Keegans fortelling sto på trykk i The New Yorker i 2010 og kan leses åpent på nett der. Årets bok inneholder (visstnok) en lengre, utbedret versjon. Den engelske tittelen «Foster» (som i Foster Parents) er klargjørende, samtidig er norske «Tre lys» meningsfull. At boka nå er filmatisert er ikke rart, med tanke på Keegans fantastiske evne til å skape visuelle scener.

«Tre lys» er en rørende og nydelig utformet fortelling om å tie og tale, om omsorg og sorg. Liten i omfang, men stor- og berikende litteratur.