Kunnskapsformidling på lavt nivå

Giæver i Erlend Loes nye roman «Giæver og Iunker» må snart trekke inn årene. Han er døende. Dermed blir det presserende å overføre livsviktig kunnskap til sønnen, som – muligens en tanke uvillig – skal overta gården. Giæver starter på tidspunktet da iskanten dro seg tilbake, og dunker stort og smått (mest smått) av praktiske beskjeder inn i avkommet. Den staute gårdbrukeren tar seg god tid med sønnen, «siden naturen har gjort deg mangelfull». Alt ligger til rett for en gullkantet fortellerstund.

Sprøyt

Erlend Loe trenger knapt noen introduksjon etter snart tretti år (2023) som en av Norges morsomste forfattere. Han har skapt bøker og karakterer som har fått kult-status; som romanen «Naiv.Super» og de uforglemmelige skikkelsene Doppler og Kurt. I årets roman slår han et slag for muntlig fortellertradisjon. Det er snakk om en fars enetale. Sønnen kommer det knapt et knyst fra.

Gamle Giæver har litt å meddele før han dauer. Han doserer om familiegården, serverer tvilsomme anekdoter og like tvilsom praktisk kunnskap. Noen «sannhetens ord» er det ikke snakk om, i bokstavelig forstand, snarere kunnskapsformidling på lavt nivå, med mye sprøyt og nonsens, i kjent Loe-stil. Særlig belærer far Giæver den passe interesserte tilhøreren om den evige konflikten med taperne på nabogården, Iunkerne:

Vi får fortellingen om da en Iunker rappa en gris fra Giæverne (og ble plaffa ned), om da en Iunker-unge gikk over fjellet (fordi Giæverne hadde glemt ham igjen i Sverige), og ikke minst går beverhistorien over flere kapitler. Livsviktig kunnskap overføres til sønnen, bla om ull- og klutbrukt. Og om barneregnskap. Akkurat barneregnskap er faktisk et godt tips. Tanken er at barna skal få overlevert regningen når de blir atten.

Forfatterhets

Loe er en morsom samtidskommentator. Den oppvoksende generasjon levnes ikke mye ære. Internettgenerasjonen er knapt nok levedyktige, synes Giæver å mene. Som sønnen: Bor og studerer i mørket i byen, når han kunne bodd oppe i lyset på gården. Giæver er dessuten temmelig sikker på at det er «begrenset hva man kan lære av å lese»: «Og hvem er det som skriver alle disse bøkene, tror du? Er det bønder og fiskere og vefungerende mennesker? Nei.»

At sulliken av en sønn også bruker kordfløyelbukser er vanskelig å svelge for opphavet. Det er også livsfarlig, fordi buksene er for lange: «Subbing er greit på universitet, men her oppe er det døden. Subbespor er lette å følge. Iunkerne skjønner tvert at du er et svakt individ. De skiller deg fra flokken og tar deg».

Språksvamp

Boka rommer mange fornøyeligheter, men engasjerer/morer ikke så veldig her. Antakelig fordi hverken brodden mot samtida eller humoren er så overraskende. Tvert om er boka veldig gjenkjennelig Loe, med urimeligheter og assosiasjoner i rikt monn. Det er språknerdingen som begeistrer mest. Én ting er at finnes mange snodige, fine formuleringer her.

Loe har også en ‘svampaktig’ sans for ord og uttrykk som få bruker/kjenner i dag. Som nonsmat, terylene og hebel. Det er gøy at gamle, rare ord og uttrykksmåter brukes, men det er også viktig – fordi det preserverer og revitaliserer språket. «Giæver og Iunker» en lettbent og lettglemt reis, artig så lenge den varer.

Røverhistorie: Noen av historiene i Erlends Loes nye roman vil radiolyttere kjenne igjen fra «Forfatterjakten» i Nrk.

Anmeldelse: Erlend Loe «Giæver og Iunker» – Sprøyt og nonsens (dagbladet.no)

INFO

Erlend Loe

«Giæver og Iunker»

Småmorsom familiekrønike                              

Cappelen Damm