En kvinne som ikke lar seg avvise

«Etterklang» er Helga Flatlands syvende roman etter debuten med den eminente førsteboka i Afghanistan-trilogien; «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» (2010). Romanen fikk flere priser, blant annet den høythengende Tarjei Vesaas’ debutantpris. I årets bok, nok en relasjonsroman, videreføres flere av de flatlandske temaer; som traumer, tildekking og tilknytning innenfor familiemaskineriet. Legg til presise samtidsdiagnoser og småslem utlevering av aktørene, og det gir seg nesten selv at dette blir slager i bokhøsten. Og i romanuniversets etter hvert sydende sentrum: En drøy og begjærlig kvinne, og en kuet bonde.

Besatt                                                

Som i tidligere romaner følger vi flere karakterer og historielinjer. Mathilde er en Oslo-lærer trettiåra som innleder et forhold til en attenårig elev, Jakob. Det går hett for seg, uten at de moralske skruplene hennes er påtrengende. Mathilde trenger å føle seg elsket og begjært, kanskje for å fylle det hullet sorgen er – over tidlig å ha mistet foreldrene i en bilulykke. Bokas andre forteller, Telemarks-bonden Johs, driver gård sammen broren Andres med familie.

Johs er singel, men bor i hovedhuset og har støtt moren gående rundt, som en daglig påminnelse om at tradisjoner må holdes i hevd, hvile er latskap, og taushet er å foretrekke. Den «sjukelege tildekkinga» kaller brødrene det. De to historiene krysser hverandre idet Mathilde leier et hus på gården, for å slikke sårene etter katastrofen med Jakob. Hun vil vekk fra egen besatt-het av ham (regelrett stalking), kanskje skrive en roman. Det blir med tanken, for Mathilde trenger lidenskap og drama.

Musikalsk tråd

Flatland er en kyndig forteller og karaktertegner. Aktørene er absolutt ikke udelt sympatiske, tvert imot tidvis både enerverende og beregnende. Det er knapt et kjedelig øyeblikk i lesningen, fordi romanen er så dynamisk – med vekslingen mellom karakterer og målformer, tanke- og følelsesunivers, livshistorier. Foruten hovedhistoriene, får vi tilbakeblikk på Johs barndom med bestefaren Johannes; felespiller og storkar i bygda, tyrann hjemme.

Med ham kommer også slåttesagaer inn i romanen – fortellingene som hører til slåttene Johannes og senere barnebarnet Johs, spiller. Disse bygger igjen oppunder bokas tematiske linjer, knyttet til omgivelsenes krav til kvinner og kvinnerollen. Flatland er i det hele tatt en utmerket formilder av samtidsproblematikk, og fanger uanstrengt inn både metoo-, by og land- og koronatidsdebatter i boka.

Generasjonskiller og tidsånd er på tapetet, som i tidligere bøker. I romanen «Vingebelasning» (2015) ble «generasjon psyk» ringet inn. I åres roman må vi smile av korona-nevrotikeren Andres, men også av tenåringen Jakobs selvbevisste beskrivelse av eget emosjonelle landskap. Tålmodig forklarer han Mathilde når hun blir for needy: «Jeg er en sånn person som reagerer skikkelig dårlig på emosjonelt press».

Etterklang

Dette er den andre leste romanen på noen uker om to brødre og en gård, alarmerende relasjoner og et mektig ras av både følelser og stein. Leander Djønnes debutroman «Oskesprialen» har en adskillig mørkere teint og er mer gyngende poetisk i uttrykket. Derfor hekter romanen seg også hardere fast i leseren.

«Etterklang» gir ikke tilsvarende etterklang eller ettertenksomhet etter endt lesning. Flatlands forse er heller presise observasjoner og skarpsyn når det gjelder mennesker, relasjoner, tidsånd. Hun er slemt fornøyelig på en måte som minner om Vigdis Hjorth, og prosaen har godt trøkk. Det gjør «Etterklang» til en fengende leseopplevelse.

TRE GENERASJONER: Helga Flatlands nye roman er en sydende blanding av tradisjoner (og generasjoner), traumer og begjær.