Et rørende far-sønn-portrett
«Det er mer enn kofferten han kom med, men ikke mye mer», tenker fortelleren i Zeshan Shakars nye roman. Han ser seg rundt i farens slitne, kommunale leilighet, som nå må tømmes. Leiligheten skal renoveres. Faren kastes av ut av blokka etter to tiår, og beslutter å flytte tilbake til hjemlandet, Pakistan. Dét utløser et skred av minner hos den voksne sønnen, som tenker tilbake på en oppvekst med norsk mor og pakistansk far i drabantbyen kalt «Dalen».
Ensom ulv
Det er en fortelling om trange økonomiske kår, om et rivjern av en nokså hardhendt mor, om en far som arbeider fra grytidlig morgen til sent på kveld. Og om fortelleren selv, som kalles ulven. Han har gjort alt riktig; tatt klassereisen og skaffet seg en god utdannelse, bra jobb, kone og barn, et moderne hjem. Likevel er han hele tiden på urolig jakt etter mer.
Farens forestående reise revitaliser barndomsminnene. Fortelleren grunner også på hva det betyr for ham at faren drar. Hva blir igjen? Ikke mange eiendeler. Han erkjenner at farens historier også er hans historier, men det emosjonelle gapet – splittelsen skapt av å leve i klem mellom kulturer – er større i ham selv; «jeg klarer ikke trekke sammen kontinenter som han».
Suksess
Etter suksessen med «Tante Ulrikkes vei» (2017) og «Gul bok» (2020) er forventningene til en ny roman av Shakar, skyhøye. Mange av de samme motivene turneres i årets bok: Drabantbyoppvekst, utenforskap, klassereise, kulturelle motsetninger. «De kaller meg ulven» belyser særlig kampen for å få del i den norske velferden. Moren blir tidlig ufør og strever med offentlige kontorer. Ekteskapet ryker. Faren arbeider seg også nesten i hjel, likevel eier han minimalt da de pakker ned leiligheten.
For den voksne sønnen er faren en frustrasjon, men i barndommen var han helten. Lørdagene er den eneste dagen i uka han får være våken helt til faren kommer fra jobb, da stenger butikken han driver klokka atten. Den lille gutten står i vinduskarmen og speider forventningsfull etter faren og den faste posen med loff, kylling og en sjokolade. Det er en rørende stund, vakkert beskrevet av Shakar. Det er flere slike fine høytidsstunder mellom far og sønn i boka.
Mye ømhet
Romanen har en slags sørgmodig glans over seg, skapt av tapte muligheter, utslitte arbeidsfolk, en forgangen tid. Den er en sår historie om å gi alt og likevel ende tomhendt på utsida. Svakheten ligger i romanstrukturen. Minne etter minne etter minne fra barndom, fra reiser, fra skolegården, fortelles. Episodene er fine, samtidig blir den repetitive formen med stadige i visitter i «minnebanken» litt ensformig. Først halvveis blir fortellingen ledigere i formen.
Boka tilfører interessante perspektiver på norsk oppvekst. Det er likevel skildringen av forholdet mellom far og sønn som er sterkest: Farens milde vesen og ivrige samtale på engelsk og gebrokkent norsk. Alt de ikke sier til hverandre. Fra sønnens side består følelsene for faren av både frustrasjon og kjærlighet, respekt for arbeidsmoralen og skuffelse over hva faren har oppnådd. Det er en relasjon som er nydelig skrevet frem av Shakar, og rører langt inn i hjerterota.
Ensom ulv: «De kaller meg Ulven» er Zeshan Shakars tredje roman og handler om norsk fattigdom. For den første, «Tante Ulrikkes vei» fikk forfatteren Tarjei Vesaas’ debutantpris.
https://www.dagbladet.no/bok/bugner-av-omhet-og-vemod/77482541