Pinlig fra Agnes Ravatn

Jubelen står ikke i biltaket da ekteparet Karin og Kai kjører utover mot havgapet der de – nokså motvillige – skal låne en hytte. Karin har bare forakt for det hun kaller den uanstrengt velkledde skjærgårdseliten, dessuten hater hun den manipulerende eks-venninnen som eier hytta. Hun ville i grunnen heller vært hjemme med barna.

Vel fremme ved den grislekre hytta, snøfter og fnyser Karin seg rundt, mens hun bistert betrakter det «kvalmande forseggjorde kjøkkenet» og det «dritkvite sengetøyet» og hører «dei konvensjonelle måkeskrika». Et velutviklet anlegg for sammenlikning og påfølgende nederlagsfølelse blusser opp. Da Karin støter på det kjente og elegante forfatterparet på nabohytta skrus alt til – mange hakk.

Det er bare å gripe nærmeste pute, for nå blir det pinlig.

Pute-roman

Agnes Ravatn er kjent for sine vittige og kloke samtidsanalyser i romaner, artikler og essays. I årets roman tematiseres google-syke, statusjag og misunnelse. Da Karin får slengt «privat eiendom» etter seg da hun spankulerer over forfatterparets tomt, går det en faen i henne. Så ved neste treff presenter Karin og Kai seg som eiere av luksushytta de låner.

Og – de er ikke lenger en snekker og en jurist (med en «nesten lattervekkande lågthengande stilling i kommunen»), nei, Kai presenterer seg som kraft-spekulant, mens Karin er en tvilsom tech-gründer. Å skifte identitet er først en frihet. Karin hopper entusiastisk rundt i salaten på et skalldyrlag hos forfatternaboene. Det er her pute trengs.

Hun spiller uvitende og udannet, og lirer av seg kommentarer som er et godt stykke fra god takt og tone. Det er gøy og så pinlig at skamrødmen nesten brer seg. Da en dyr vin serveres, repliserer hun bare: «Denne her har du nok spart på litt for lenge, gitt».

Tvist på tvist

Romanen har flere tvister underveis og hvem som lurer hvem er ikke gitt. Den har slags en fjelltoppformasjon, der skalldyrtreffet er det komiske og kleine høydepunktet. Handlingen kan virke lett, men tematikken er interessant; polerte fasader og reduksjonistisk menneskesyn basert på «vellykkethet» og klasse.

Ravatn er en utmerket situasjons-karikatør og en lur karaktertegner. Mens Karin blir amper av nedlatende behandling, er Kai uanfektet. Han fremstilles som så enkel og elskelig at han går under radaren. En stund. Han er, ifølge Karin, «ein vandrande kulturell ørken», tryggheten selv og upåvirket av status og narrespillet de deltar i:

«Dei spelte, og me spelte, fire vaksne folk som sat og spelte, kor trist var ikkje det, på ein slik fin ettermiddag. Eller tre – Kai spelte ikkje. Han sat med ankelen over venstre kne og pirka seg i ein jeksel og så ikkje ut som han kjende på verken det eine eller det andre».

Bråstopp

Roman-avslutningen kommer i overkant brått. Samtidig kan den plutselige slutten gis betydning. Det blir bråstopp også for Karin. Slutten gjør at leseren re-tenker romanen: Er Karin så uvitende om ektemannens gjøren og laden som hun vil ha oss til å tro, og er hun – med sin overaktive fantasi – overhodet en troverdig forteller? Plutselig fremstår hennes insitering på hvor solid Kai er, som mistenkelig.

«Gjestene» er en festlig roman om å sammenlikne seg med andre, om glanset selvfremstilling, svik og skadefryd. Karin blir rent oppstemt av rifter i andres vellykkethet. Som der hun oppdager at hyttedrømmen ikke har kveldssol. Fryden vises på vittig vis gjennom Kais respons: «Det er jo undersola som berre juling her! sa eg. Jo, jo, men morgonsola er jo heilt super – korfor ler du på den måten?»

Skjær i sjøen i havgapet: Karin i Agnes Ravatn er fylt av «svartsjuk sjølvrefleksjon», men er akk så menneskelig. Foto: Samlaget

Anmeldelse: Agnes Ravatn «Gjestene» – Grip nærmeste pute! (dagbladet.no)