Fabelaktig spøkelsesfabel for barna

Maria Kjos Fonn har markert seg som uredd skribent og forfatter av tematisk blytunge bøker for voksne. Overgrep, omsorgssvikt, anoreksi og misbruk, er smertelig godt behandlet i romaner som «Kinderwhore» (2018) og Heroin chic» (2020). Nå debuterer Fonn som barnebokforfatter og hun håndterer overgangen med glans: «Memoria» forener tradisjon og fornyelse og gir barna et passelig skummelt, klokt og spenstig spøkelseseventyr om å miste og å ta vare på.

Dødsrike

Heltinnen er elleveåringen Liv. Hun har ikke så mange venner, men derimot verdens beste storrøykende og småsprøe bestemor. Sammen har de øvd på pianoet hele sommeren. Som gammel konsertpianist har bestemoren lært Liv om musikkens kraft og indirekte forberedt henne på hva som kommer; bestemor dør. Når verken mamma eller pappa sørger, men nærmest glemmer bestemor, begynner Liv å stusse. Finnes det en annen verden under musikken, slik bestemor sa, og finnes mysteriet med glemselen der?

Fonn bruker en sår virkelighetssituasjon som springbrett inn i eventyret. Som i mange klassiske fortellinger går veien til en ny verden via en portal. Livs reise til et dødsrike går gjennom bestemors piano. I spøkelsesverdenen «Memoria» møter hun de gyseligste og rareste skikkelser, men får også en god venn, som hjelper henne å lete etter bestemor. Da bestemoren døde, ble en av Livs tårer til et smykke hun bærer. Tåren blir nøkkelen til mysteriet som Liv og den jevnaldrende (døde) kompisen må løse. For noe er riv ruskende galt i spøkelsesriket.

Leken

Fonn balanserer godt tradisjon og nyskaping i denne barneromanen. Klassiske elementer er på plass; med hemmelige portaler, et nytt vennskap, et mysterium og skumle oppgaver som må løses i fellesskap. Samtidig virker historien ny og original. Den behandler temaer som sorg, minner og å balansere ‘børs og katedral’ i livet, på et vis som også resonerer hos den voksne. Romanen er både virkelighetsnær og eventyrlig. Lille Liv er en typisk barnebokheltinne. Hun er like handlekraftig som Astrid Lindgrens skikkelser.

Særlig «Brødrene Løvehjerte» klinger i bakgrunnen: Det må ageres selv om det er farlig, ellers er man «bare en liten lort», som det heter i Lindgrens bok. Hos Fonn tenker Liv: «Når alle andre er så redde for døden at de tror den ikke finnes, må jeg være modig». I illustratør Skinkeapes (Marianne Gretteberg Engeldal) strek er Liv elskelig. Et lyst hode stikker opp fra et stort skjerf – som kanskje signaliserer ensomheten Liv bærer på? Tegningene er holdt i nyanser av grått, men er ikke gjennomdystre. Heller godt avstemte og også utvidende i forholdet til teksten.

Munterheten er tilstede i både bilder og ord. Fonn leker med språket, som når Liv i Memoria må inn i «Siste Versets Vertshus». Selve løsningen på mysteriet ligger i «Sjelefonene». En onding i spøkelsesriket har sperret «sjelefonkioskene» så de døde ikke får tatt kontakt og spøkt i de levendes liv. Dermed husker ikke de levende de døde. Denne historien er fint uttenkt. «Memoria» er et trivelig og trygt rom der livet kan utforskes, og et godt sted å være for små og store lesere.

Maria Kjos Fonn barnebokdebuterer med et skikkelig fint spøkelseseventyr om å miste og ta vare på./ Det blir mer muntert enn nitrist når Maria Kjos Fonn barnebokdebuterer med en spøkelseshistorie det svinger av.

Anmeldelse av Maria Kjos Fonns bok «Memoria» – Modig heltinne (dagbladet.no)