Den svenske kronikøren og forfatteren Lena Andersson er snart klar med ny roman på norsk. Så mens vi venter: Her følger anmeldelsene mine av hennes to første romaner, som ligger bak mur i Dagbladet.

Begge romanene handler om den lidenskapelige poeten Ester Nilsson og hennes intense kjærlighetskløe.

NÅR BLODET BRENNER I ÅRENE

UTEN PERSONLIG ANSVAR (på norsk 2015)

Ester Nilsson er ikke av den lettskremte sorten. Da Lena Andersson sist skrev om henne, i den kritikerroste og prisvinnende romanen «Rettstridig forføyning» (2014), kastet Ester seg hodestups inn i et forhold med en gift mann. Det gikk ikke så bra.

Nå er det gått noen år. Med brennende håp og ditto hjerte legger Ester sin elsk på en ny, gift kunstner; skuespilleren Olof Sten. Og leseren kan ikke annet enn å gremme seg: Har skarpe, analytiske Ester ikke lært noe av forrige omgang med pasjon og plage?

Alt kan repeteres

Joda, denne gangen tenker Ester at hun må være tydelig på hva hun vil, helt fra begynnelsen. Olof vil også være tydelig. Han vil gjerne møte Ester, de har et unikt intellektuelt fellesskap, men «det ligger ikke i kortene at jeg skal forlate Ebba.» For Ester er ordene umulige å forholde seg til. Hun stoler heller på handlingene hans, han søker jo mot henne.

Det hjelper ikke at venninnekoret i denne komiske tragedien hyler om uforstand. Ester gjør som sist, elsker og lider. Hver detalj tolkes dit hen at ekteskapet til Olof er på hell. Feilslutning følger feilslutning. Et forskrekkelig lettmobilisert håp holder Ester nok en gang fanget, i en runddans av lykkerus og fortvilelse som minner om misbrukerens avhengighet.

Sultent hjerte

Andersson er uhyre velformulert, reflektert og morsom. Fremdeles preges fortellerens stemme av en viss avstandtagen. Selv om den ligger tett på Ester er den ironisk kommenterende. Aktørene får ikke et flatterende lys kastet på seg. Andersson er en mester i snedige formuleringer og bilder; som når hun snakker om Olofs helveteshull av ubesluttsomhet, eller sammenlikner Esters venninne med en glassfiberrull.

En roman eksisterer ikke i et vakuum, og det er naturlig å sammenlikne boka med forløperen. Årets bok er antakelig bedre, litt avhengig av om du liker konsentratet eller fordypelsen best. For storyen er veldig lik. Ester er den samme og Olof minner om fjorårets Hugo; en litt eldre, selvgod kunstner, begavet i tanker, unnvikende i handling. I begge bøkene er det Ester som har det mest sultne hjertet og legemet. Mannen har kjærlighetsovertaket.

Skittentøyvask

Likheten mellom verkene gjør at bruduljen som utroskapshistorien i første bok skapte, popper opp i erindringen. Hugo ble påstått å være tegnet etter den kjente regissøren Roy Andersson. Blant annet av regissøren selv. Det planter en hufsen anelse i leseren (forhåpentlig en estersk feilslutning) om at årets bok kan være en privat skittentøyvask som blir offentlig, nok en gang.

Men en roman kan ikke være virkelighet. Roman er form, og form er kunst. Og Lena Andersson har en formbeherskelse som imponerer. «Uten personlig ansvar» er en perfekt skulpturert roman. Esters utmattende syklus av eufori og savn blir leserens, mens Stockholms årstider poetisk ruller i bakgrunnen. Mer enn noe annet er denne boka om kjærlighetskløe skarpt tenkt og skarpt formulert:

«Bare han fantes, alt annet lå i mørket. Et behersket, spredt og famlede søkelys var det aldri snakk om, nei, hun rettet sin smale, harde lysstråle med uhyggelig presisjon og brente deretter hull i objektet med sin attrås fulle perforeringskraft.»

Kjærlighetskløen: Lena Andersson fortsetter historien om ildfulle Ester i årets «Uten personlig ansvar.» Ansvarlighet mellom elskende er et viktig tema i bøkene.

Anmeldelse: Lena Anderssons Ester begjærer en kulturmann, igjen (dagbladet.no) (2015)

RETTSSTRIDIG FORFØYNING (norsk 2014)

Lena Andersson fikk den svenske Augustprisen for romanen «Rettstridig forføyning.” Den kryptiske tittelen betyr noe i nærhet av ulovlig bruk av noe som tilhører en annen. Bokas undertittel, ”En fortelling om kjærlighet,” er høyst forståelig, men lett misvisende.

Det er besettelse og plage, savn og ansvar som er romanens anliggende.

Hovedperson er poet og essayist Ester Nilsson. Hun skal holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede i skriveprosessen kjenner hun fascinasjonen for ham bygge seg opp, og da hun møter ham er det bare én ting å gjøre: Kaste et syv års samboerskap over bord og starte jakten på kunstneren.

Makt og avmakt

”Enkelte dager kjente hun trekken fra katastrofen.” Ester innleder et samtaleforhold med Hugo og jobber iherdig mot at kroppene skal møtes. Hennes begjær er størst, og nettopp derfor kjenner hun katastrofe-trekken. Når de første samleiene er overstått, blir det tyst fra Hugo.

Hoveddelen av romanen handler om Ester som lider og venter på Hugo. ”Den som vil minst, har mest makt,” tenker hun og hiver seg over de få kjøttbeina som han kaster til henne i ny og ne. Ester kan ikke forstå at noe hun føler så sterkt ikke er virkelig også for Hugo, og krever en forklaring:

”Når man befatter seg med et annet menneske, inntrer det et visst ansvar, jo dypere og naknere man befatter seg, desto større ansvar.” Bokas tittel henspiller på dette. Ester føler seg beleiret og brukt av Hugo, og spinner hele tilværelsen rundt det forskrekkelig lettmobiliserte håpet om at han skal vende tilbake.

Vittig

Andersson har en skarp, polemiserende og morsom stil preget av en viss avstandtagen: ”Ester Nilsson het er menneske,” er romanens første setning. Den distanserte formen nedtones etter hvert, men gjennom hele romanen veksler fortelleren mellom å være smertelig nær Ester, og å ha en ironisk distanse til henne.

Det faller eksempelvis ironiske kommentarer om hva Ester ikke tenker (men burde ha tenkt) om Hugo: ”Det slo henne ikke at svikefullhet kunne være et karaktertrekk.” Slik tydeliggjør Andersson gjennom språk, ikke bare handling, Esters tilkortkommenhet, og hennes desperasjon: ”Hver dag redde hun sengen. Det hadde hun lest tydet på indre stabilitet.”

Slukebok

Romanen er, tross filosoferinger om moral, språk og virkelighet, en slukebok. Intens og lettlest. Her er flust av snedige gullkorn, om lykke og ansvar, om de stigende forventningers misnøye, om håp. Infame karakteristikker og skarpe tankerekker avløses av plutselig poesi. Det gir boka et stort spenn og gjør den til en svir å lese.

PASJON OG PLAGE: Den svenske journalisten, kritikeren og forfatteren Lena Andersson skriver om utilfredstilt begjær i sin femte roman. 21. mai (2015) besøker hun Litteraturfestivalen på Lillehammer.