En av Nordens skarpeste og morsomste
Svenske Lena Andersson er blant Nordens skarpeste og morsomste litterære penner. Hennes to første romaner skapte baluba, fordi aktører i svensk kulturliv mente seg portrettert. Særlig kokte det rundt debutboka, «Rettsstridig forforføyning», da en kjent regissør medelte offentligheten at det var ham boka handlet om. Utroskapsromanen vant den gjeve Augustprisen (2013).
Nå gyver journalisten og forfatteren løs på et mye større drama og et svensk nasjonaltraume: Mordet på statsminister Olof Palme i 1986. Som sedvanlig retter Andersson en presis og sviende lysstråle mot maktas strukturer, ironiserer og latterliggjør, og formulerer seg med språklig lekenhet og finesse. Og hun fornyer seg:
«Koryfeene» er en detektivliknende fortelling om tåkelegging og svinske tilstander, der Anderssons spekulerer og konspirerer så busta fyker.
Svensk svinesti
I Anderssons sjette roman er det ikke Palme, men førsteminister Carl Stjärne som blir skutt og drept utenfor en kino i Stockholm. Da romanen starter er det gått tretti år siden mordet, og journalist Roger Lilja skal skrive en sak om drapet. Han innleder samtaler med juristen Nils Niia, som har kontakter i etterretningen.
Niia serverer Roger en historie som kullkaster den offisielle forklaringen: Politiets arrestasjon av sjabre eksistenser dissekeres og latterliggjøres – mer beregnende krefter var i sving, hevder Niia. Stjärnes vending mot østblokken, og ideen om å gjøre Sovjet til en sosialdemokratisk kraft i verden, gjorde partikollegene hans urolige. Noen så Stjärne som en risiko for rikets sikkerhet. Noen ville ha den egenrådige ministeren fjernet.
Forteller Niia, mens Roger er vekselsvis er bestyrtet og fascinert. Stadig mer utmattet kjemper han med historien, og med egne prinsipper. Spørsmålene som kverner er: Fikk partisekretæren beskjed i forkant av drapet? Jobbet folk i maktposisjoner frem «en ufarlig løsning som var akseptabel for alle», og la de seg «så tett opp til sannheten som mulig uten å røre ved den», som det beskt heter?
Pistol-vifting
Koryfeer betyr forsangere, ledere, hovedmenn ol, og blir brukt bla som i ‘parti-koryfeer’. I boka referer tittelen til et møte i Paris før mordet. Noen snakket sammen, sier Niia. Hans beretning om et knippe aktørers manøvreringer rett før og etter mordet – en partisekretær, politisjefen og en redaktør bla – gir romanen et metaperspektiv og blir en fortelling i fortellingen. Med Niia som allvitende forteller. Han vet alt om de involverte, den minste bevegelse eller tankerekke. Det er et morsomt grep.
For leseren blir alle detaljene i funderingene og samtalene til aktørene i Niias fortelling litt dryge, og hun får, som vår helt, utmattelsessymptomer. Rogers jeg-fortelling, rammefortellingen, er derimot hvileskjær. Journalisten fremstår ikke som den mest prinsipp-faste, verken i yrke eller privatliv: «Til middagen drakk jeg et glass vin, bare ett glass og ikke mer enn det, og så ett til».
Den som husker Palme-etterforskingen (som ble lukket 2020) vil antakelig more seg over Anderssons satiriske pek mot aktørene fra åttitallet. I «Koryfeene» trekker bla politisjefen frem en pistol (som hos Andersson er drapsvåpenet) på en pressekonferanse. Mange vil huske at også etterforskningslederen fra ‘86 tok med pistoler på pressekonferansen.
At Anderssons fortelling ligger tett på virkelige hendelser og mennesker, har gjort mottakelsen i Sverige blandet. Kanskje er det lettere for norske lesere å lese boka mer ‘isolert’, som roman.
Fascinerende
I «Koryfeene» viderefører Andersson sine kritiske studier av sosialdemokratiet og «Folkhemmet». Hun har, etter eget sigende, lenge vært besatt av Palme og mordet. Ikke så rart. Materialet som finnes om saken er både fascinerende og enormt, og etterforskningen er Sveriges største. 130 stykker tilsto drapet, som «Skandiamannen» ble dømt for, etter sin død.
Mye kunnskap om drapssaken gir et detaljnivå som tidvis truer spenningen i romanen. Men Andersson henter seg stort sett kjapt inn. Som før fengsler hun med en uhyre fininnstilt språkfølelse, lekenhet og vidd. Alt levendegjort gjennom kostelige persontegninger som knapt kan kalles flatterende.
MILLONER: Lena Andersson spekulerer vilt og konspiratorisk om et svensk traume som fremdeles gnager: Hvem drepte Olof Palme – egentlig? Hun er en av mange som er fascinert av saken; forfatterkollegaene Stig Larsson og Jan Guillou er andre. Fremdeles utloves en dusør på 50 mill til den som frembringer endelige bevis i saken. Foto: Gyldendal
Lene Andersson
«Koryfeene. En konspirasjonsroman»
Gyldendal
Oversatt av Gøril Eldøen
Skarp og vittig maktkritiker