Ung fyr får virkeligheten brutalt i fleisen
Taran L. Bjørnstad har skrevet en rekke bøker for barn og unge. I hennes fjerde roman for unge voksne, «Uke 40», utforskes en komplisert situasjon. Med troverdighet og klokskap skildrer Bjørnstad en besettende forelskelse slik den oppleves for attenårige Even, og resultatet av én natts lidenskap: Et barn.
Fra dude til dad
Even går siste år på videregående og sjonglerer som jevnaldrende mellom skole, treninger, russebuss-styr, fester og familie. På en fest møter han to år eldre Iben og blir forelsket på grensen til besatt. Iben er «langt over hans league», tenker Even. De tilbringer én natt sammen, og dater med ujevne mellomrom etter det. Even tenker knapt på annet enn henne:
«Iben har satt seg fast i hver celle, i hver muskel, i hvert inn- og utpust, og jeg vil ingenting annet enn at hun skal like meg».
Men noe skurrer. Iben er så omskiftelig, og ofte ikke tilgjengelig i det hele tatt. Even blir mer og mer sliten av det forvirrende av-og-på-forholdet. I uke 32 etter éngangs-sexen kommer sjokkbeskjeden; Even skal blir far og kan ikke regne med hjelp fra Iben.
Alt raser
Bjørnstad skriver levende, godt og rutinert. Som leser er jeg aldri sikker på hvor- eller hvordan fortellingen vil ende. Det er bra, og skaper et betydelig driv i lesningen. Uke etter uke følger vi Even. Først gjennom turbulent forelskelse, så ned i mørket når han må ta valg han ikke kjenner seg voksen nok til å ta:
Skal han ta vare på et barn, han som knapt er atten og bor hjemme hos mamma og pappa? Hva med framtidsdrømmene, førstegangstjenesten, klatringen – livet? Er barnet «en feiltakelse jeg skal bruke resten av livet mitt til å håndtere»?
Opplæring
Romanen gir et godt bilde av panikken og angsten Even føler. Av presset som kommer utenfra og innenfra. Her er en god del å lære, både for voksne og unge lesere, og av og til skinner en pedagogisk intensjon litt for tydelig igjennom. Boka bedriver opplæring, bla gjennom Evens bestevenninne, Helene, som stadig undersøker praktiske ting rundt ungt farskap.
Leseren lærer om «forsørgerstipend», «beredskapshjem» og «tilsynsfører». Hovedsakelig er Bjørnstad så litterært trygg at følelsen av opplæring ikke blir noe stort problem. Det er ellers lett å applaudere romanens behandling av dilemmaene. Den serverer ikke enkle løsninger på kompliserte ting. Situasjoner blir ikke pyntet på. Det er eksempelvis nokså brutalt når moren til Even møter hans fortvilelse med:
«- Da du hadde sex uten å bruke prevensjon, overga du kontrollen til henne, sier hun og borer blikket i meg. -Uten å kjenne henne».
Setter mot i de unge
Flere lesere vil ha opplevd en situasjon som likner Evens – med mulig uønsket graviditet. Men romanen har også mange andre emneknagger som vil skape gjenkjennelse; enten det gjelder øvelseskjøring, angst eller en dement mormor. «Uke 40» er en sterk og sympatisk roman der et slags «du klarer mer enn du tror» ligger i grunnvannet. Det er en fin beskjed å gi de unge.
Knust framtid: Even forelsker seg heftig, men resultatet av sexen er et hardt slag for attenåringen. Omslaget illustrerer godt følelsen Even får – han faller.