En sult som ender i orgier og skam
Karolina Ramqvist ble brått kjent da hun publiserte et privat brev fra Ulf Lundell, i den feministiske antologien «Fittstim» (1999). I brevet fra Lundell – skrevet etter Ramqvists røffe anmeldelse av viseboka hans – undrer musikeren om det kanskje er sånn at «lille gumman» savner en «pojkvän». Anklager om sexisme og brudd på opphavsretten fulgte.
Siden den famøse episoden har Ramqvist skrevet flere gode romaner, der hun med sosiokulturelle briller studerer kvinners liv. Det gjør hun også i årets bok med den lite lokkende, men dekkende tittelen «Brød og melk».
Romanen handler om noe så basalt som mat og matlagning, i tre generasjoner kvinners liv: Fortellerens, hennes mor og mormor. Matretten som utløser ikke bare et skred av følelser, av raseri og fortvilelse, men selve beretningen, er mormors rispudding.
Orgier
«De har sagt at jeg må fortelle historien min, for det er den eneste måten å bli fri fra dette på». Hva dette er, kommer langsomt til syne gjennom romanen. Fortelleren begynner med ett av sine første matminner. Duften og smaken av en mandarin fengsler hennes treårige jeg. Den lille skal spise én, men ender med å spise alle. Slik får leseren tidlig en aning om problematikken.
Maten betyr forskjellige ting for jenta. Hos mormor betyr den kjærlighet og trygghet, mens morens pannekaker innebærer fravær og smerte. I oppveksten står pannekakene klare på kjøkkenbenken når moren skal ut. De kveldene overlates jenta til seg selv, ensom og redd, med alle leilighetens lys påskrudd.
Ramqvist viser hvordan maten opptar fortelleren konstant, og hvor schizofrent forholdet til maten er: Fortelleren elsker mat, og nyter både å spise den og som voksen å lage den. Samtidig er maten en trussel. Sulten lar seg ikke stagge, men fører til tvangsspising, matorgier, og oppkast.
Kjøkkenbenkrealisme
Ramqkvist skriver nedpå og godt om oppvekst, om omsorgen, kjærligheten og smerten knyttet til spising og mat. Også når fortelleren treffer faren, som ikke bor sammen med henne og moren, handler det om mat. I de lekre husværene hans, som står i kontrast til leiligheten jenta og moren bor i, der naboen i etasjen over stadig kaster ting ut av vinduet, er matlagingen viktig. Hva de spiser, hva hun får bidra med.
Alt er tett og nært skildret. Derfor er det litt utydelig for meg hvorfor jeg tidvis slet meg gjennom boka (ikke partiene med faren). Ganske lenge oppleves det som om maten er hovedpersonen, mens jeget som forholder seg til maten er – om ikke usynlig – så litt vag som person og litterær karakter. Dette kan, ved nærmere ettertanke, leses som en speiling mellom form og innhold. Fortelleren føler seg overstyrt, nærmest utslettet av maten.
Likevel er den konkrete beskrivelsen av mat og matminner såpass omfattende at leser-engasjementet i perioder daler. Når boka er lukket er det lettere å se viktige aspekter som formidles: Om kvinners forhold til kropp og mat gjennom generasjonene, om kjærlighet og næring av flere slag, om skam. Selv som voksen er fortelleren skamfull over at hun er så knyttet til matlagning/kjøkkenet. Da er hun neppe en god feminist?
Emosjonell sult
Romanen har fått veldig god kritikk i Sverige. Expressens anmelder mener boka forandret hennes syn på livet. Det som sitter sterkest igjen i denne leseren – som ble mer begeistret av forfatterens «Den hvite byen» – er barnets tankeverden og ensomhet i forholdet til moren. Relasjonen kan minne om den i Linn Ullmanns «De urolige». Også der finnes en umettelig, emosjonell hunger etter mor.
«Brød og melk» er rik på sanselige skildringer og refleksjoner knyttet til den livsavgjørende maten, og kan også inspirere matentusiasten. Her ble en eplepai resultatet av Ramqvists såre matodyssé.
Anmeldelse: Karolina Ramqvist «Brød og melk» – Ender i matorgier og skam (dagbladet.no)
Anmeldelse: Gangsterenke tar affære, i Karolina Ramqvists roman om et hardnet Sverige (dagbladet.no)
Mat: Det tar tid før leseren får en klar fornemmelse av jeget blant alle matvarene i Karolina Ramqvists ektefølte og såre roman.