Fartsfylt feelgood for barna

Julia Kahrs var blant fjorårets mest bejublede barnebokforfattere og fikk prisnominasjoner samt Brageprisen og Krikerprisen for «Familien Brattbakk». Boka ble et gjennombrudd, skjønt Kahr helt siden debuten i 2009 har skrevet særpregede bøker rike på fart, magi og fantasi. Og en god dæsj villskap. Temaer har vært identitet, mobbing og tilhørighet. Så også i årets barneroman «Noor og miniatyren».

Jeget i fortellingen er Noor, som går på barneskolen. Hun har det ikke lett. Det litt viltre rotehuet har flyttet til nytt hus med den fryktsomme faren, som bare jobber og knapt har tid til Noor. Skolen er også kjip og Noor rømmer til helsesykepleieren så fort hun kan. Gjerne etter en falsk besvimelse. For å unnslippe timene og de andre elevene.

En dag oppdager Noor noe besynderlig i kjelleren. Et lite miniatyrmenneske, kliss lik henne selv, bor bak trappa. Snart er de to uadskillelige. Miniatyren, Oor, henger med på alt Noor foretar seg. Det er gull verdt, for Noor er av den impulsstyrte sorten som lett havner i trøbbel.

Kompis på skulderen

Ideen med miniatyren er overraskende og god. Tankene går til bøkene om «Teskjekjerringa» – kjerringa som blir så liten som ei teskje på de mest upraktiske tidspunkter. Riktignok forvandles Prøysens figur, men begge miniatyrene er av den foretaksomme og løsningsorienterte sorten. Oor forklarer at «Alle har en sovende miniatyr», det gjelder bare å få øye på den.

Ofte skjer det når mennesket trenger miniatyren som mest: «En miniatyr materialiserer seg etter hvert som behovet melder seg», hevder hun. Og Noors behov er digert. For å bli kvitt plageåndene på skolen – som hun tidligere både har bitt og klippet fletter av.. – melder hun seg på til juleshowet uten å ane hva hun skal bidra med. Da er det godt å ha en minivenn på skulderen.

Full fart

Kahrs Oor er en motsats til «styggen på ryggen». Hun er en medhjelper som gir kontante beskjeder og råd. Som når Noor lurer på om hun må fortsette på den forhatte balletten. Oors svar: «Nei, den broen brenner vi bare». Dette er noe av det fineste ved romanen: Hvordan vi-et som skapes befrir Noor fra ensomheten og gir selv-trygghet. Og mer enn det. Til tross for at Oor er mini-Noor, så ser Noor Oor som en annen.

Dermed kan hun se på seg selv på en ny, mer positiv måte. Som når hun tenker/ anerkjenner at «Oor var ikke en du køddet med». Hennes eget karaktertrekk får en positiv valør og selvfølelsen styrkes. Dette aspektet er fint uttenkt og skrevet frem, men handlingen raser raskt videre. For skumle ting skjer på skolen og i juleshowgruppa. Duoen må etterforske både sabotasje og drapsforsøk.

Fortelleroverskudd

Underveis er det mye spenning, men denne anmelderen er litt skuffet over at det pussige og fruktbare utgangspunkt utvikles til å bli et – tross alt – mer ordinært julemysterium. Kanskje kunne Kahrs tatt seg bedre tid. Alt går opp, men forholdet mellom menneske og miniatyr-, og betydningen av relasjonen for Noor, forsvinner litt i farta. Sjarmfaktoren er det derimot ingenting å si på i «Noor og miniatyren». Fortelleroverskuddet holder til siste slutt, der alt legges til rette for flere historier om søtnosen Noor og mini-makkeren Oor.

Fartsfylt: Julia Kahrs er en original formidler, men fine aspekter forsvinner litt i all farta.

Anmeldelse: Julia Kahrs «Noor og miniatyren» – Knebler «styggen på ryggen» (dagbladet.no)

Julia Kahrs

«Noor og miniatyren»

GYLDENDAL

9-13 år