Forfatternes egne skrivesteder

Forfatter og journalist Kristin Valla spiser middag med John Irving, etter å ha intervjuet ham på scenen i Litteraturhuset. Irving prater ivrig med en yngre, amerikansk forfatterkollega, selv er hun taus. Etterpå tenker Valla at hun kunne fortalt at: «også jeg hadde debutert med en roman da jeg var på alder med den unge amerikaneren. Jeg kunne sagt at også den var blitt solgt til flere land før utgivelse, delt mine erfaringer, men det gjorde jeg ikke».

Det brennende spørsmålet er hvorfor, og er én av beveggrunnene for boka «Egne Steder. Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda». På middagstidspunktet har Valla ikke utgitt en roman på mange år. Hun kjenner seg fanget i familieliv, oppussing, journalist- og redaktørjobber. Med ekteskap og familieliv glapp det egne rommet som en skrivende kvinne må ha, ifølge forfatterikonet Virginia Wolf og hennes essay «Et eget rom».

Så, etter å ha sagt opp fast jobb går Valla til anskaffelse av et eget rom, i form av et falleferdig steinhus i Frankrike. Varsellampene som lyser iherdig blir blidt ignorert. På den strevsomme veien – av råtne gulv, lekk tak og unnvikende håndverkere – reflekterer Valla om skrivende kvinner i litteraturhistorien og deres kamp for egne rom og skrivesteder; fra budoar og kott til hus og slott.

Gull

Det er her gullet i boka er. For Valla har lest og lest om kvinners skriveliv. Forfatterskapene som er plukket ut, spenner fra middelalderens- til samtidas. Kampen for egne steder er lidenskapelig, og morsom lesning. Valla siterer hyppig fra forfatternes brev, dagbøker, essays: Daphne du Maurier spionerer i femten år på herskapshuset hun er forelsket i, før det blir hennes og rammen om hennes mest kjente roman, «Rebecca». Amalie Skram sukker over elendige skriverom, Suzanne Brøgger ikler seg ulveskinnspels for å holde ut i den elendige skolestua hun bor og skriver i; «Men jeg isolere meg». Tony Morrisons anskaffer husbåt. Annie Proulx bygger sitt eget hus.

Flere av forfatterstedene er kjente, som Karen Blixtens Rungstedlund eller Sigrid Undsets Bjerkebæk, men arbeidet for å skape dem, inneholder nytt. Forfatternes egne ord viser både kjærligheten og konfliktene mellom praktiske og det kunstneriske arbeidet. Halldis Moren Vesaas’ historie er bevegende. Det er to mennesker i meg, skriver hun: Den driftige husmora som syr, baker, reparerer – «Kjære huset mitt, eg må degge og degge for det» – og kunstneren. Den første har best vilkår. Da den unge forfatteren ankommer gården Tarjei har kjøpt, ligger «Husmorboka» fremme som velkomstgave. Det skal ta tjue år før Halldis får et eget arbeidsrom på Midtbø.

Kvinneskam

I den selvbiografiske romanen «Brød og Melk» skriver svenske Karolina Ramqvist om skammen over hvor mye kjøkkenaktiviteter betyr for henne. Å kose seg med huslige sysler – da er hun neppe en god feminist? Også Valla føler skam over tiden hun bruker på praktisk arbeid. Renoveringen av steinhuset gir glede, men gjør henne også beklemt: «Skulle jeg virkelig bruke tiden min på å male vegger og sy forheng til kjøkkenbenken? Var ikke det et gigantisk tilbakeslag?»

Skammen er interessant. Å skape et hjem er forbundet med noe lite og uvesentlig, kanskje fordi hjemmet har vært kvinnens gebet. At kvinners arbeid nedvurderes, er en gammel, men ikke død historie. Det er ikke lenge siden stempelet «triviallitteratur» satt løst, hvis den hjemlige sfære var temaet. Det er her Valla finner et fellesskap med andre skrivende kvinner som har brukt tid, tenkning og krefter på å bygge, renovere og skape et skrivehjem.

Undset brukte år skape Bjerkebæk, bestilte spesiallagde håndtak, importerte bad fra USA. Innsatsen kan virke ubetydelig, men ikke underlig. De fysiske rommene betyr noe, også i et skriveliv. For noen ble hjemmene rene muser: Selma Lagerlöf la visstnok hånden på veggen i Mårbacka når hun sto fast i skrivingen.

Tilbaketrekning

Noe innstramming hadde tjent boka, men følelsen etter endt lesning, er takknemmelighet. Takknemlighet for at Valla har lest gjennom hundrevis av sider, plukket, sortert og snekret sammen en bok om kvinners skriveliv gjennom århundrene. Boka er personlig skrivehistorie, kulturhistorie, litteraturhistorie og kvinnehistorie. Valla konkluderer annerledes enn Wolf: Er det noe historien viser henne, er det at kvinner har skrevet på de mest umulige steder; ved komfyren, på stellebordet, «i en hule i fjellet, på psykiatrisk sykehus, i bunnløs fattigdom». Selv finner Valla tilbake til skjønnlitteraturen – fordi prosessen tydeliggjør jeget som skal til for å skrive den.

Da Kristin Valla skjønner at den skjønnlitterære forfatteren i henne er i ferd med å fordufte, går hun drastisk til verks. Det blir det stimulerende sakprosa av.

Kristin Valla

«Egne steder. Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda»

Kagge