Feel-good-suksess om å redde seg selv

«På lokaltoget. Herregud, hva har jeg gjort? På morgenmøtet. Herregud hva har jeg gjort? Ved kaffeautomaten. Herregud, hva har jeg gjort?» Det Agneta i svenske Emma Hambergs «Je m’appelle Agneta» har gjort, er å svare på en annonse. Førtiniåringen har på impuls bekreftet at hun vil forlate Sverige for å passe på en «en eldre gutt» i Provence. Nå viser det seg at Google Translate – som annonsen er formulert med – ikke er et hundre prosent presist verktøy. Noe Agneta raskt oppdager da hun ankommer det nedlagte klosteret som ‘den eldre gutten’ bor i.

Før Agneta er klar for Frankrike, må hun sette et heller semmert ekteskap på pause. Hun har en ektemann som trener frenetisk, mens Agneta ser på såpeserier. Som spiser kaldgrøt og grønnsaker, mens Agneta har et skjult matlager i fryseren og en vinflaske under senga. I årevis har tobarnsmoren latt seg dominere av mannen og andre. Hun føler seg gjennomsiktig. Nesten usynlig, hvis det ikke hadde vært for de voksne barna som stadig ber om penger.

Så, under tjukke lag panikk (jamfør sitatet ovenfor), reiser Agneta fra det vante livet i den flate duren, og drar til den idylliske franske småbyen Saint Carelle.

Redde seg selv

Emma Hamberg er en kjent figur i Sverige. Hun har utgitt flere bøker, men (brak)suksessen kom først med «Je m’appelle Agneta». Boka er den første av to romaner om Agneta. Forfatterens bakgrunnshistorie med en ektemann som ble alvorlig syk etter en influensa som slo seg på hjernen, gjør det lett å møte prosjektet med sympati. Det må ha kostet å forlate ham. Det er også lett å forstå Agneta og hennes flukt for å redde stumpene av selvet. Og også panikken hennes, som kjapt hopper til nivå to når hun ankommer klosteret. Einar, som hun skal passe, viser seg å være en homofil mann på åtti, på vei inn i demens.

Einars fortelling om å være en skaphomofil mann og -far som må forlate alt for å redde seg selv, gir boka tiltrengt tyngde og perspektivutvidelse. Hans livslange kjærlighet til Armand og beskrivelsen av hvordan de som homofilt par i småbyen alltid må trå varsomt, likeså. De andre aktørene som omgir Agneta i småbyen er; en gammel dame som syr silkeundertøy til Agneta som nærmest setter fyr på henne, en sexy bareier, og en forknytt sønn av Einar. Agneta nyter menneskene og de duftende matrettene og blir tydeligere for seg selv – fordi hun blir sett og akseptert.

Halvhet

En bok må vurderes utenifra sjangeren. Det har liten hensikt å vurdere en feel-good etter eksakt samme kriterier som en diktsamling. Viktigst blir det at boka fungerer etter premissene den selv legger til grunn. En underholdningsroman må for eksempel underholde. Hambergs roman har humor og varme, men blir i overkant langtekkelig for denne leseren. For mye virker for velkjent, og dermed klisjeaktig. Da daler interessen. Det vil neppe hindre at boka finner sine lesere: En halvhet og sympatisk fortelling om å finne tilbake til seg selv og livsgleden, vil garantert appellere til mange i sommervarmen.

«Je m’appelle Agneta» er delvis basert på en faktisk livshistorie som Hamberg gjør til Einars, skriver hun i takkeordet.