Å Mrs Dalloway! Reisenotater fra London i følge med Virginia Wolfs heltinne

En roman som har fulgt meg siden studieårene, er Virginia Wolfs modernistiske skjønnhet «Mrs. Dalloway» (1925). Romanen er pur eleganse, både på setningsnivå og strukturelt. Den er særlig rikt utstyrt med språklige bilder, Wolf er nesten uovertruffet i dette. Jeg har lest boka i flere faser av livet, i likhet med hennes «To The Lighthouse» (elskelsk) og essayet «A Room of Ones´ Own». «The Waves» leste jeg også i studieårene, jeg husker den som vakker og kompleks, bølgende poetisk, men har ikke prøvd meg igjen. Derimot har jeg anskaffet Woolfs familieepos «The Years». Rapport på nettsiden senere. Nå litt om en londontur i fjor, som ble til slentring i Mrs. Dalloways fotspor. Her kommer begynnelsen på reisenotatene mine, håper Wolf og London frister!

DALLOWERING I LONDON Romaner er knyttet til steder. Steder er springbrett, eller noe å ankre fast i. Motsatsen er reise-romanene, som kan handle om store reisene, eller de små – som bilturene i Per Pettersons romaner. I mange modernistiske romaner er byen og storbyen viktig, ikke sjelden er hovedpersonen er byvandrer, en flanør. I Knut Hamsuns «Sult» (1890), som kan kalles Norges første modernistiske roman (modernismens høyalder i Norge kom langt senere), vandrer protagonisten hvileløst rundt i Oslo, eller rettere sagt Kristiania, «[D]enne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den».

Aktørene i Mrs Dalloway vandrer også rundt i storbyen, i London. Romanen dekker faktisk store deler av London sentrum. Jeg tenker meg at Wolf ville skrive en London-roman. Mens hovedpersonen, den noen og femtiårgamle Mrs Dalloway, elsker Londons yrende liv, er en annen av romanens hovedskikkelser, Septimus, likere Hamsuns hovedperson. Han er også likere den typiske modernistiske protagonisten: Fremmedgjort og alene i storbyen, i villrede og villelse – både i byen og i sitt eget hode. Fokuset på bevissthet, indre heller enn ytre virkelighet, kjennetegner mange modernistiske romaner. Fragmentering, ikke kronologisk tid, men subjektiv tid, bevissthetsstrøm, er andre stikkord. Alle disse trekkene finnes i Mrs Dalloway.

Men nå var det jo London-vandring jeg ville skrive om. Tidligere har jeg kun vært i London en langhelg med familien. Da rakk vi museet Tate Modern og St Pauls Katedralen (The Wispring Gallery er gøy også for barn – hvis de orker å gå 257 trappetrinn…). Denne gangen beveger jeg meg rundt styrt av egne innfall. Jeg husker noen av gatenavnene fra Wolfs roman der Clarissa Dalloway spaserer en vakker junimorgen noen år etter første verdenskrig, for å hente blomster bestilt til kveldens selskap. Så jeg begynner der, med Regents Street, Bond Street, Brook Street, paradegaten The Mall. Best husker jeg parken der den traumatiserte unge mannen Septimus Warren Smith sitter sammen med sin fortvilte kone. Han er i ferd med å miste det helt. Parken blir ett av høydepunktene på vandringene mine disse vakre, solfylte oktoberdagene.

FØRSTEREIS TIL LONDINIUM (som byen het i riktig gamle dager): Clarissa og ektemannen Richard (‘vennlig, uten et snev av fantasi, uten en gnist av åndfullhet’ som en av karakterene uttrykker det) bor i Westminster. Der besøker jeg den storslåtte og historisk viktige kirken Westminster Abbey, der kroningen av Englands dronninger og konger skjer. Her er Cornonation chair, den ukjente soldats grav, og hvilesteder for konger og dronninger. Det er likevel det enorme, gotiske bygget og de fantastiske utsmykningene i stein og tre, som er den største opplevelsen.

Resten av dok om Clarissa og Wolf, om Londons vidunderlige bokhandler og Shakespeares teater legges ut senere.