SENOMMERLES 2023!
En sommer er over. Nesten. Og mine sommerboktips i år kommer lovlig sent. Det fine er at bøkene som anbefales her, er like gode på sensommeren og høsten og alltid. Som vanlig blir det litt sludring i innlegget også, men jeg håper det ikke skygger for to svært forskjellige, men spennende og annerledes bøker. Årets kjappe lesetips er danske Caspar Erics «Nye balancer» (dansk Gyldendal) og norsksvenske Anna Fiskes «Havet. Deg jeg alltid kommer tilbake til» (No Comprendo Press). Begge bøkene er fra 2023.
Men hvis blot vi kunne mødes om det hullede i hinanden
«Nu er jeg på vei inn i faldets tid». Kjenn litt på den setningen. Jeg synes den er skremmende og sår. Et gammelt menneske vil gjenkjenne dette; plutselig er det å gå og bevege seg risikosport, på grunn av sviktene syn og sanser, dårlig balanse osv. Men ordene kommer ikke fra en gammel person. De tilhører en ganske ung dansk poet, Capar Eric (f. 1987). Jeg har vært nysgjerrig på dette forfatterskapet lenge, og i vår anskaffet jeg tre av bøkene hans. Her omtales hans siste utgivelse: «Nye balancer» (2023). Boka har undertittelen «handicapdigte». Caspar Eric har cerebral parese.
Det andre blikket
Men først en digresjon… om skikkelig gode bøker og om å skrive erfaringer, erfaringer som ikke er tilgjengelige for de fleste av oss.
Jeg anmelder mye norsk og nordisk skjønnlitteratur, og standarden er stort sett bra. Det blir mye firere og femmere på terningen. (Terningkast på bøker kan man mene mye om..) For meg betyr firere solid, men ikke et must. Fem betyr en gjennomført god bok og leseopplevelse. En sekser på terningen er: Her er det noe unikt. Denne boka skiller seg ut litterært. Ofte vil den også virke sterkere på leseren enn bøker flest. Gjennom tjeufem år som anmelder er det ikke mange seksere jeg har gitt. En sekser fordrer annerledeshet – et kriterium som er særlig viktig for en kritiker, som leser mye som likner. I farten husker jeg sekser til Abu Rasuls debutbok. Jeg var overveldet over hvor språksikker og med hvilken autoritet debutanten skrev. (Rasul viste seg siden å være et pseudonym for Mathias Faldbakken, Knut Faldbakkens sønn). En annen sekser ga jeg Naja Maria Aids sorgbok om sønnen.
Hvis jeg hadde anmeldt Jan Grues «Jeg lever et liv som ligner deres» ville jeg nok gitt sekser også til den, som min kollega i Dagbladet gjorde. Boka er refleksjon, innsikt, kunnskap, språklig fintfølelse. Grue skriver fra et nytt perspektiv. Han har en muskelsykdom som gjør at verden ser litt annerledes ut, oppleves annerledes. Boka tilbyr perspektivutvidelse. Det er mye å lære av det Grue skriver om litteratur osv – han gir meg en snarvei til kunnskap. Likevel: Akkurat den kunnskapen (som det er en glede at han deler) kunne jeg skaffet meg på annet vis. Det han vet og formidler om å ha en annerledes kropp og å møte verden som rullestolbruker, er derimot ikke så tilgjengelig for meg andre steder. Det gjør boka kjennes veldig viktig. Refleksjonsnivået og språket gjør at innholdet påvirker meg, nesten som en erfaring. Å lese er å utvide eget verdensbilde, å lære og forstå, få nye innsikter – for å bruke klisjeen. Og sekseren på terningen er for meg bøkene som påvirker / forskyver noe i meg; intellektuelt, emosjonelt (og kanskje kroppslig?)
Det er et dagligt arbeide å passe ind
Erics «Nye balanser» er en slik bok. Et unntak. Som Grue skriver han om annerledeshet, om andres definerende blikk, om hverdagen som er et arbeid. Jeg kjenner boka i kroppen; Ikke fordi den handler om kropp («Min gangfunksjon er et midlertidig privilegium»), men fordi den fysiske og psykiske smerten, sinnet og sorgen i boka – uttrykt i presise og forståelige ordelag – sendes som treffsikre prosjektiler mot leseren. Eric skriver et selvbiografisk kampskrift om egen historie fra han er tre år og moren registrerer at han går rart. Han skriver om «at leve i ensomheten» ved å befinne seg utenfor normen, han skriver om operasjonene («Det var nemmere at skære i os end at skære avskyen ud af verden), og om kampen for å passe inn. Smerte i legemet og sjelen, tårer avløst av hevnlyst, benevnes klart og sterkt i dikts form og i prosapartier.
Det er ikke en bok man leser og blir ferdig med. Det er en bok som bør leses over litt tid, for den er tett og konsentrert. Slik sett er kanskje Erics «NIKE» (2015) lettere å begynne med. Også den er som en intens og kontinuerlig bølge av vekslende følelser. Også den er selvfokusert (i beste forstand) og tidvis utmattende, men gir likevel litt mer albuerom til leseren, bla gjennom en kjærlighetshistorie. Uansett: Caspar Eric er et veldig interessant nytt bekjentskap, som jeg anbefaler alle å sjekke ut. Du vil ikke forbli upåvirket, det garanterer jeg!
«Når jeg græder med denne her bog i hånden, skal du vite at det er en
begyndelse»
Eric Caspar kan møtes på Louisiana Litteraturfestival denne uka. Sammen med e rekke andre fantastiske forfattere, som Joyce Carol Oats og Clair Keegan.
Havet havet havet
Bildebokforfatter Anna Fiske har et rikt kunstnerskap og har skrevet innenfor flere sjangre. Mest kjent er hun for barnebøkene. En personlig favoritt er hennes FØLELSESBIBLIOTEKET, bestående av åtte bøker om ulike følelser: Utrolig følsomme, festlige og kloke bøker. Sist ut var boka om Skam (2022).
HAVET derimot, er en illustrert bok for voksne (men som visuell opplevelse er den fin for alle), og handler om jegets forhold til havet og til moren. Symbolikken hav og moderskap/ symbiose/adskillelse fungerer fint i denne såre fortellingen, der sort og blå skrift følger litt forskjellige tematiske linjer. Den sorte omhandler havet og dets skapninger, den blå er minnebilder fra barndommen.
Som alltid er Fiske også humoristisk (hovedpersonen er feks en elskelig elg, måtte grunne litt over dette valget, ha!), og nettopp det gjør den gjennomgående sorgfølelsen mer berørende for leseren.
For – den lille og etterhvert voksne fortelleren når ikke helt frem eller inn til moren. Hun har nærmest en følelse av å være i veien. Som voksen kjenner hun på et mørke. Men havet er tryggheten og beskyttelse, og glede og lys.
Det visuelle uttrykket – sort penn og akvarell – balanserer som teksten mellom det lettbente og tyngre, morsomme og triste/ mørke.
Boka er en visuell glede! og fin lesning et steinkast fra havet.📚