Det blir knapt bedre enn dette!

En bok starter med tittelen, og tar vi oss tid, kan den være en hel, liten opplevelse. Et godt ‘førsteord’ er et konsentrat som gir retning til det som kommer. Tittelen på Niels Fredrik Dahl nyeste bok er et slikt presist pek. «Fars rygg» signaliserer noe bortvendt, sårbart og utilnærmelig, og en trygghet, noe å etterfølge, lengte etter. Og Dahls sjette roman handler savn, ensomhet og lengsel etter en far, som er tilgjengelig fysisk og emosjonelt. Romanen er noe av det beste, såreste, sobreste, mest elegante og berørende jeg har lest på veldig lenge.

Fortelleren i romanen er en godt voksen fyr, som skriver sin fars historie. Det er en fortelling breddfull av savn, men også av hengivenhet og livsfølelse. Fortellerens far hadde en spesiell oppvekst. I store deler er han bortsendt og vokser opp uten foreldrene. Handlingen spenner fra fortellerens far, John, som femåring flytter med foreldrene til Egypt i 1926. Der er etableres ensomheten, som han drar med seg resten av livet. Han tegner og tegner, helst utsikten fra vinduet i Alexandria. Alltid med bevisstheten rettet mot den skjøre moren, som etter det første årets joviale selskapsliv, vandrer hvileløst langs stranden.

Den lille gutten har også et vaktsomt øye rettet mot den allmektige faren, kalt «Dommeren». En mann som ikke blir motsagt og som «kaster ut et sterkt lys og tung skygge». For barnet er Dommerens skygge «det kaldeste sted på jord». Så mor og sønn tilpasser seg Dommerens ideer. Slike ideer sender sønnen vekk fra foreldrene: Til Norge, til pensjonatskole i førkrigsårenes Genève, der han opplever sin første kjærlighet, før han ender i Oslo med moren, etter at hun er vraket av Dommeren.

Fortelleren dikter seg inn i farens liv, helt frem til faren som eldre herre er tilbake i Egypt. Ringen er sluttet, og kanskje forsones både faren-, og sønnen som skriver om ham, med det som har vært. Med det som ikke har vært.

Mor og fars historie

For fem år siden kom Dahls «Mor om natten», en nydelig roman basert på morens liv. Relasjonen mellom fortelleren og den tungsindige moren var preget av fremmedhet, men også av en litt klam nærhet. I år virker distansen til stoffet større og formen enda bedre. Den som leste «Mor om natten» vil gjenkjenne elementer fortalt om fortellerens far der: Hans år i Egypt, før familien begynte å råtne opp innenifra, som det heter i romanen. Hvordan fortellerens farfar faller for sangerinnen, og kone og sønn (fortellerens far) flytter alene til Oslo. Romanene er slik vevet i hverandre: Bygget på Dahls egen historie, og like tydelig diktet. I «Fars rygg» minner fortelleren oss stadig på at han dikter, der han skuer bakover for å få øye på faren, gripe og forstå ham, og derigjennom seg selv.

Konstruksjon og virkelighet

Fortelleren studerer farens fotografier for å konstruere hans historie. Slik fortellere hos forfattere som Duras, Ernaux, og Ullmann har gjort før ham, i erindringsarbeid. Fotoene blir springbrett, og også et slags bilde på romanen. Et foto avspeiler noe virkelig, men er ikke virkelighet, ikke sannhet. Et foto er oppstilt. Det er, som romanen – også den selvbiografiske – en konstruksjon basert på valg. Dahl dikter et liv som er levd, og skaper romankunst der hendelser beskrives i ekstrakter, med poetens knapphet og presisjon.

Samtidig er følelsene i aktørene så eksistensielt avgjørende, at fortellingen er pulserende, levende. Hjemløsheten og forlattheten berører. Selv Dommeren kan leseren føle medynk med. Han feier inn og ut av sønnens liv, ankommer i den fasjonable Essexen (bil), lirer av oppdragende råd, og forsvinner igjen. Snarvisittene gjør vondt, fordi fraværet hele tiden bekreftes. Han er der, men er utilgjengelig. Dette fraværet og savnet nedfelles også i fortellerens forhold sin far:

«Jeg får ikke tak i dette savnet […] det er så uartikulert, så formløst og uhåndterlig. Han er hos meg, og han er ikke hos meg. Akkurat som da han levde».

Eleganse og verdighet

Etter to tiår er det bare blitt en håndfull sekserer fra denne kritikerens terningkastende hånd. Mange kvalitetstegn er felles for bøkene, men ofte er det også store forskjeller i hva som gjør dem fremdragende, spesielle. I tilfellet «Fars rygg» er det enkelt sagt bredde og dybde, og knapphet og rikdom. Et flor av glamour til og med. Dahl trekker ned et stort lerret der historiske hendelser har en viktig plass, samtidig som kompleksiteten i både karakterer, relasjoner og strukturer (språk, form) ivaretas. «Fars rygg» formidler noe essensielt om savn og ensomhet, om livets forgjengelighet og håpløshet, om de elskede, de mistede, det tapte.

Å DIKTE ET LIV: Hva gjør at man elsker en roman? Hos Dahl er det bevegende menneskeskjebner, vidsyn, dybdesyn og pur eleganse.