KORT OM SEKSERE PÅ TERNINGEN
Forleden lå det en melding på svareren: En avis ville lage sak om seksere på terningen i bokanmeldelser. Den som leste sommerinnlegget mitt i år, vet omtrent hvordan jeg vurderer når jeg kaster terning. Som overhode ikke er en favorittgesjeft, men som kan virke disiplinerende på anmeldelsen, av og til. Når seks prikker gis, er det høy litterær kvalitet, og i tillegg noe som gjør at boka skiller seg ut fra alt det en kritiker leser i løpet av ett år, årene.
De fleste bøkene jeg anmelder for Dagbladet er ‘firer- og femmerbøker’. Det er flere grunner til at de fleste bøkene havner her på skalaen: At jeg leser mest norsk og nordisk, og at forlagshusene her har mange kyndige folk. At bokredaksjonen i Dagbladet gjør en viss utvelgelse. Og at jeg i noen grad velger hvilke bøker jeg takker ja til å anmelde.
Jeg har ikke gitt mange seksere i løpet av mine tjueåtte år som kritiker. Kanskje kunne/burde jeg gitt flere. I farten husker jeg best Naja Marie Aids sorgbok om tapet av den tjuefemårige sønnen. (Anmeldelse: Naja Marie Aidt: Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake – Fillerister leseren med historien om sønnens voldsomme død (dagbladet.no)) I boka er de litterære komponentene på plass; boka utfordrer og eksperimenterer. En personlig sorgfortelling vil ofte berøre, men først når formen bærer- og på et vis foredler det fryktelige, blir lesereopplevelsen virkelig sterk.
En annen sekser ga jeg til Abo Rasuls «The Cocka Hola Company» (2001). Jeg ble så forbauset og imponert over den språklige autoriteten debutanten skrev med. Den gangen arbeidet jeg for et magasin med lang trykkingstid. Senere ble det kjent at forfatteren var Matias Faldbakken (forfatteren Knut Faldbakkens sønn).
Sekserboka trenger ikke være «perfekt». En sekser ga jeg til Selva Lønning Aarøs «Hennes løgnaktige ytre». Boka er ikke den sterkeste sekseren jeg har gitt. Særlig innledningsvis burde romanen vært mer gjennomarbeidet, synes jeg å huske. Men prosjektet! Det var interessant og originalt. Og originalitet – følelsen av at her skjer det noe nytt, veier tungt. Jeg kan fremdeles anbefale boka, tror jeg. Den skal i alle fall gjenleses.
Hvis jeg teller opp blir det kanskje syv-åtte sekserbøker for Dagbladet, siden avisa begynte med terning omkring 2015: Feks Svenske Mirja Unges «Jeg går og lever» (Anmeldelse: Mirja Unge, «Jeg går og lever» – Nydelig om bedritent bygdeliv (dagbladet.no) irske Clair Keegans «Tre lys» (Anmeldelse: Claire Keegan «Tre lys» – Fullkommen! (dagbladet.no), et par barnebøker, (bla Anmeldelse: Denne biografien om Astrid Lindgren er årets julegave til barna (dagbladet.no), Niels Fredrik Dahls «Fars Rygg» (“Det blir knapt bedre enn dette!” ‹ Maya Troberg Djuve — WordPress).
Alle har fått seksere av like og ulike årsaker. Romaner må vurderes på premissene de selv legger til grunn, tenker jeg, som tidligere skrevet.
Å kontinuerlig lese gamle og nyere klassikere for å holde vurderingskompasset noenlunde intakt er viktig for meg, for å vurdere godt, ikke «riktig». Anmeldelser er ikke er eksakt vitenskap. Hvis kritikeren påberoper seg en fasist-vurdering, sier det ofte mer om kritikeren enn om boka, er mitt inntrykk.
Så blir spøsmålet: Står bøkene og dermed anmeldelsene seg når vi gjenleser om ti år? Vi får se!