Olaug Nilssen er rå og morsom

Et roman-minne: En liten, vill autistisk gutt dunker og dunker hodet i veggen. Til slutt må han gå med hjelm, også innendørs. Olaug Nilsens sterke romaner om livet med et autistisk barn – «Tung tids tale» (2018) som fikk Brageprisen og «Yte etter evne, få etter behov» (2021) – har fått en tematisk oppfølger. Som de foregående bøkene er «Uønska åtferd» basert på forfatterens erfaringer med en sønn som frem til toårsalderen var frisk og fremmelig, før regresjonen begynte og han fikk autisme-diagnosen.

Tilbake sto et foreldrepar i sjokk. Den voldsomme forandringen i barnet var ikke til å orke, enn si akseptere, og de foregående romanene er breddfulle av sorg og sinne. I årets bok heter gutten Jostein og er blitt sytten-atten år. Rundt ham sirkler moren Kathrine, som forteller, ektemannen Gunnar, og datteren Janne, Josteins søster. De er en familie i krise. Gjennom en nåtidsfortelling kombinert med tilbakeblikk, kommer vi tett på familien og særlig Kathrine.

Kathrine har for lengst gitt opp seg selv. Alle krefter har gått med til hverdagene med sønnen, som springer, uler, ødelegger, slår. Hverdagene er også kampen mot ektemannen, som mener sønnen må på institusjon. Avlastning og medisinering er ikke lenger nok. I nåtidsfortellingen har sønnen flyttet inn i et bofellesskap, mens Kathrine har flyttet på hytta. Helt utmattet; knust og forsteinet på samme tid. Hun gir flatt faen i det meste, skjønt den beske harmen, lever i beste velgående.

Kollaps

Familiekonstellasjonen og karakterene rundt det autistiske barnet varierer i de tre bøkene. Nilssen har fiksjonalisert og gjort det private tilgjengelig. I intervjuer har forfatteren fortalt at det kjennes som et svik å utlevere sønnen i bøker. Vi andre, lesere og pårørende, er takknemlige. Det er et unikt prosjekt. Nilssen åpner lukkede rom, selv om det koster. Bøkene gir oss mulighet til å forstå litt av hva det vil si å miste et friskt barn og leve videre med sorgen og kjærligheten til et barn med ekstremt krevende adferd.

Både det dagligdagse arbeidet, kampen mot systemet og de pinefulle konfliktene i familien, skildres slik Kathrine er – hardt og direkte. Det som for ofte skjules, vises frem uten sukring. Forhenget rykkes forbitret vekk, og viser at hverdagene er: gode stunder med smil og sang, men også bæsj på veggen, skriking, vold. Og særlig tematisert i denne romanen: Seksualisert adferd. Sønnen har begynt å gnikke seg mot tenåringssøsteren. Han kan ikke klandres. Men veier hensynet til det andre barnet – noen gang – tyngst?

Besk harselas

Nå er det ikke bare sønnen som viser uønsket adferd, som det heter i tittelen. Ingen av karakterene fremstilles som veldig sympatiske. Før Kathrine flyttet på hytta, flyktet ektemannen deprimert unna hjemmesituasjonen. Rømte til hytta, låste seg inn på do. Kathrine på sin side har ikke bare isolert seg fysisk på hytta. Også emosjonelt er hun avstengt. Hun nærmest dytter datteren vekk, er for brå, for sint, for avvisende.

Datteren gjen-avviser ved å kritisere alt ved moren. Innvendig er hun sønderknust. «Sjølv som nyfødd baby kunne eg ikkje måle meg med Jostein», sier Janne til moren. Slik er «Uønska åtferd» også fortellingen om det andre barnet. To barn er utsatte, ikke bare han med diagnosen. Det er vanskelig å få tilstrekkelig omsorg når foreldrenes blikk alltid er vendt mot ham som MÅ ha det på seg. Barnet som lever i randsonen av foreldrenes oppmerksomhet, blir merket av det.

Selv om også denne boka er tung tids tale (som det heter i Halldis Moren Vesaas’ dikt), er Nilssen som før skarp og morsom. At Katrine ikke har bremser, ikke noe ferniss av servil høflighet, skaper komiske situasjoner. Hun vet alltid best selv. Her sukker redaktøren for boka Kathrine oversetter oppgitt: «-Dette diskuterte vi i sist runde. Alle seier influensar, ingen seier opinionsleiar. Det var sant, vi hadde diskutert det», erkjenner Kathrine, men: «Influensar kan ein lett forveksle med ein sjukdom».

Illsint

«Uønska åtferd» oppleves som mindre akutt/ intens enn de foregående romanene, kanskje fordi rammefortellingen om Kathrine på hytta, er noe svakere. Romanens tematikk er like viktig og virker like sterkt. Utmattelsen, tilhardningen og raseriet i Kathrine, er presist formidlet. Erkjennelsen hennes i en scene avslutningsvis er vond lesing: Beskyttelsestrangen overfor det krevende barnet, overskygger alt. «Uønska åtferd» gir oss et rammende og opplysende portrett av en familiekollaps. Av sorgen over å gi slipp på ett barn, og ikke greie å forholde seg til det andre.