Julemagi til de litt større barna

Bunken nye julebøker vokser år for år, og særlig de yngste har mye godt å velge i. «Snøsøsteren» (Lunde/Aisato) og «Snøfall» (Hagerup/Gustavsson) er blitt morderne juleklassikere i Norge, og tas frem år etter år. En knallgod kalenderbok kan – med sine tjuefire kapitler – til og med erstatte pakkekalenderen, for den som vil spare tid og miljø. Som de yngste, har også voksne rikelig å velge i, fra Charles Dickens’ til Beate Grimsruds julefortelling. Men hva med midtsjiktet i lesergruppa? Her har vi valgt tre bøker som kan drysse litt julemagi over de yngre, men også tweensen og ungdommen.

Inger Merete Hobbelstads «Glasskongen» fungerer godt som høytlesningsbok, og til egenlesning for ungdommen. Selv den voksne koser seg med denne juleromanen, som er full av spenning og fordums atmosfære, og der gryende kjærlighet gir en gyllen glans til alt. Hovedpersonen er fjortenårige Emilie. Hun tilhører de bemidlede i 1880-årenes Christiania og bor i Oscarsgate sammen med faren og søsteren. Moren døde da hun ble født. I år henger et mørke over førjulstida; familiens glassverk er i ferd med å utkonkurreres av de hemmelighetsfulle nye naboene, som produserer nydelige julekuler til lavere pris.

Men er det ikke noe merkelig med disse naboene, og hvor er egentlig glassverket deres? Når mennesker i byen begynner å forsvinne, tar Emilie og bestevennen, fattiggutten Anton, saken i egne hender. Det blir et farefullt mysterieeventyr som bringer dem inn i fremmede hus og hager og ned under jorda. Oppdraget er: Å bringe de savnede hjem til jul.

Atmosfære

Hobbelstad er journalist og kulturkommentator i NRK, og har tidligere utgitt bøker om temaer som Shakespeare, Dronning Elisabeth og de greske mytene. Hun er en begavet formidler, og også «Glasskongen» flyter lett av gårde, selv om det hakker litt helt innledningsvis. Emilie og Anton har vekselsvis perspektivet, og slik får den unge leseren innblikk i klassedelte Christiania. Mens Antons familie er fattig og trangbodd, holder Emilies familie en stab tjenere. I alle fall enn så lenge. Nå frykter de konkurs.

Tidskoloritten er fint tegnet, og i dette minner boka om en annen av de siste årenes adventsbøker; «Tikkens jul» (2021). Også her kunne barneleseren lære om fattigdommens Christiania, om forakten mellom klassene, og de mikroskopiske mulighetene arbeidsfolk hadde til bedring av utsiktene. Emilies venn, Anton, kunne som andre fattiggutter endt på Akers Mek, som arbeider fra fjortenårsalderen, men faren til Emilie betaler for skolegangen. Klassetematikken er fint bakt inn, ikke som en dybdeanalyse, men som et bilde på fortida. Klasseforskjeller eksisterer fremdeles, men få dør av sult og tæring, og ungene får gå på skolen.

Hobbelstad greier å skape et levende miljø av skikkelser rundt hovedaktørene, og også et bymiljø, der mye vil være fremmed/gammeldags for leseren: «Snøen la seg på flosshattene til to menn med grå barter og spaserstokker, som kom stridende fra Homansbyen. Den klistret seg på manen til to tunge bryggerihester, som kom i muntert trav fra vest med en stor vogn bak seg mens røyken sto ut av de store neseborene». Her er det gyldne muligheter til å plukke opp kunnskap om både levevis og ord fra fortida.

Påkostet

Boka er påkostet og vakkert utformet, med glansing, gull og silkebånd. Even Skarangers illustrasjoner er en god følgesvenn for teksten, og gjenskaper stemningsfullt fortidas miljø for leseren. Enkelt- og dobbeltsidige oppslag er holdt i en mørk palett, for å fange inn førjulstidas dunkle kvelder, og også uhyggen som sprer seg i byen. Noen forhekser menneskene som forsvinner og blir viljeløse følgere av en grådig makt (skjult beskjed til ungdommen her?) Illustrasjonene bærer i seg både det dystre, litt gotiske, og skjønne. Aktørene selv er litt Disneyaktige i uttrykket, noe man kan like eller ikke, mens miljø og handling formidles på rolig og bildeskjønt vis. Et gjentakende motiv i bildene er de krokete og snødekte trærne. De binder bildefortellingen sammen, og speiler det tvetydige i verbalfortellingen – mørket og lyset i handlingen/forventningsfull førjulstid og ondskap under overflaten.

«Glasskongen» er et fint flettverk, og en god forening av den tradisjon og fornyelse, eventyr og magi, som vi venter oss av julefortellingene. Det handler, som ofte i denne sjangeren, om et mysterium som venner må løse, om savn og kjærlighet, drømmer og håp. Om å komme hjem – i alle ordets betydninger.

HISTORISK: «Glasskongen» tilfredsstiller tidas hunger etter fortidsdramaer, jmf det som ruller over skjermen nå; Bridgerton, The Gilded Age, The Buccaneers. For flere bilder se @sansforbok eller

Inger Merete Hobbelstad: «Glasskongen. En julefortelling» – God, magisk jul (dagbladet.no)