For et praktfullt nytt bekjentskap!
Da Lucia Berlins «Håndbok for vaskedamer» (Anmeldelse: Skriver noveller du ønsker aldri skal ta slutt (dagbladet.no) ble utgitt post mortem i 2015, ble hun i amerikansk presse kalt «den beste forfatteren du aldri har hørt om». Samme følelsen gir lesningen av den lille romanen «Maud Martha», av landskvinnen Gwendolyn Brooks (1917-2000). Romanen, som opprinnelig ble utgitt i 1953, foreligger nå for første gang på norsk. Likheten mellom de to forfatterne er flere: Begge leverer dempede, men kraftfulle rapporter fra beskjedne liv blant dem nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet. Stilen er sparsommelig og sansevar hos begge, skjønt Berlin har en røffere, mer skittenrealistisk stil.
Den mest markante forskjellen er at Brooks skriver fra et afroamerikansk perspektiv, der hudfarge alltid spiller en rolle. Boka består av trettifire scener fra Maud Marthas liv. Fra hun som syvåring bor sammen foreldrene og søsken i Chicago, til ekteskapet med Paul (som blir en skuffelse, men Maud er ikke den som klager), og til livet som husmor i en loslitt hybelhusleilighet, der lydene og luktene, «hulkene, frustrasjonene», fra naboene trenger gjennom veggene. Og til sist som hushjelp og mor for lille Paulette. Det er et stort sveip over amerikansk historie fra tjuetall til femtitall, formidlet gjennom et alminnelig og stille kvinneliv.
Skjønt raseriet finnes, også i sindige Maud Martha.
Fargebevisst
Ifølge forfatteren er det likheter til eget liv i romanen. Men mens Maud Martha ikke ønsker å gjøre seg bemerket (bare beundret), var Brooks fremstående: Hun ble den første afroamerikanske forfatteren som ble tildelt Pulizerprisen i poesi, for «Annie Allen» (1949), den første fargede kvinnen som ble innvalgt i American Academy of Arts and Letters, og den første utnevnt til Poet Laureate of the United States i 1985. Hun skrev hovedsakelig poesi og underviste. «Maud Martha» er hennes eneste roman. Skjønt roman.
En novellesyklus kunne boka også kalles, med sine raske og vakre nedslag i øyeblikk fra et liv. Fellesnevneren er hovedpersonen. Barndomsbeskrivelsene er særlig rørende. Maud Martha er så håpefull, selv om drømmene aldri er store. Fargebevisstheten er et grunnelement i tilværelsen. Lille Maud blir takknemlig når hun får besøk av en hvit skolekamerat, litt engstelig – «det ble sagt at det var en tung og sjenerende lukt hjemme hos fargede» – mens den voksne Maud noterer seg hudtonen på dem hun omgir seg med. Hun selv er «denne sorte jenta», mens ektemannen har «negertrekk», men en lysere hudtone, «honningbrun». Andre igjen er som «kakao med ekstra melk».
Som voksen skjerpes blikket for forskjellsbehandlingen de utsettes for, enten hun og Paul befinner seg i en kinosal som eneste fargede – «to blyge negre som så inderlig ønsket å ikke virke blyge», eller den lille datteren overses av julenissen som skal lytte til barnas ønsker. «Hvorfor likte ikke nissen meg,» undrer den lille, mens morens hjerte nesten brister. Maud kjenner på hatet, mens Paul higer etter å bli godkjent av «de ekte menneskene». Raseriet blir ikke uttalt, heller ikke ovenfor den hvite kvinnen som sutrer: «Jeg står på som en nigger for luselønn». Men Martha demonstrer på sitt eget, stille vis:
«Man var tross alt et menneske. Man kledde seg i rene nattkjoler. Man elsket barnet sitt. Man drakk varm sjokolade ved peisen – eller gasskomfyren – når kvelden kom, om vinteren».
Hverdagsjulvel
Fargebevisstheten og bevisstheten om posisjonen som «de andre» er sterk, men romanen favner videre. Nøkkelspørsmålet er: Hva er av betydning i menneskelivet? Brooks svarer ved å vise hva livet er. Det er barndom og familie, levekår og død, skuffelser og hardt arbeid, krenkelser og kjærlighet. Og de store hendelsene. Fortellingen om da Maud Martha føder er et kostelig, satirisk høydepunkt. Atmosfæren er kaotisk, med folk som kommer og går. Fødselen skjer hjemme; en nabo ankommer, moren ankommer, Paul rømmer.
Poetiske bilder preger andre deler av boka, som når lille Maud Martha betrakter barna som passerer husene, på vei til skolen; «Forbi de ørsmå livene blåste barna», eller ser hestehov som «gule hverdagsjuveler». Romanen gjør små juveler ut av hverdagene. Den kan likne et impresjonistisk maleri, der det som synes som små, isolerte fargeklatter på nært hold, danner et klart bilde når seeren trår bakover. Lest en etter en er Brooks fortellinger små, alminnelige øyeblikk i et liv med hverdager. Kjøpe en hatt. Ribbe en kylling. Lar leseren boka synke litt, danner punktnedslagene et poetisk og kraftfullt portrett av en tid og et liv.
Gwendolyn Brooks
«Maud Martha»
Oversatt av Vibeke Saugestad
Oktober