Ømhjertet fra bejublet samisk forfatter
Den svenske forfatteren og reindriftssamen Moa Backe Åstot brakdebuterte med ungdomsboka «Himlabrand» i 2021, om reindriftssamen Ante som forelsker seg i kompisen. For romanen mottok Åstot flere priser, og ble også nominert til prestisjetunge Augustprisen og Nordisk Råds Barne- og ungdomslitteraturpris. Nå er den bejublede forfatteren klar med ny ungdomsroman om samisk identitet, og her koker det under overflaten.
Romanens heltinne, Vilda, er straks fjorten. Som det ikke er ille nok, dør morfaren, som hun er sterkt knyttet til. Morfaren var reindriftssame, og også den som skulle lære Vilda samisk. For lengselen etter de samiske røttene er blitt prekær i tenåringen. På skolen pushes hun om identiteten: Er Vilda egentlig samisk? Hvorfor gikk hun ikke på sameskolen? Har hun reinsdyr? Hun ser ikke samisk ut?
Klassekameratene mener «Du er bare halvsame. Bare, som om samiskheten hennes ikke er bra nok», tenker Vilda. Tenåringshjertet er verkende nok fra før. Denne sommeren blir alt mer trøblete. Gjennom et indre kaos av følelser, trass, sorg og med første menstruasjon på toppen, søker Vilda det samiske i seg: Hva er det egentlig å være samisk (nok)?
En trykkende smerte
Sorgen over morfaren er den mørke understrømmen i romanen, identitetsproblematikken kjernespørsmålet, og en het forelskelse krydderet. «Et hjerte kan knuses når som helst», som det heter i romanen. For Vilda kommer mye til å handle om kofta, den samiske drakten. Når hun får sin egen kofte, vil alle forstå at hun er ekte same. Hel, ikke halv. Selv om det bare er moren som er same, ikke faren.
Problematikken er fint skrevet frem av Åstot, som underveis bruker samiske ord og uttrykk. Det handler om en slags omvendt sameskam. Mens morfaren opplevde å bli fratatt språket og tvunget til å snakke svensk, er saken en annen for Vilda. Det er ikke lenger forbundet med skam å være samisk, tvert om, og hun lengter etter en tydeligere identitet.
Ikledd kofta kjenner Vilda seg trygg, tryggere. Men hun trenger også det samiske språket. Det gjør vondt ikke å kunne uttrykke seg på samisk: «Tausheten kjennes i kroppen. En trykkende smerte og et tomrom på samme tid».
Ingen silkehansker
Romanen har innledningsvis sterkt driv, men det gode tempoet og intensiteten faller i midtpartiet, og det er lett å tenke at boka kunne vært noe strammere. Romanen er heller ikke fullt så tematisk spisset som debutromanen, der det tabubelagte var sterkere til stede. «Sommerfuglhjerte» er likevel leseverdig, som en velskrevet identitetsroman om samiske røtter. Den er en klassisk ungdomsbok om brytningstid, identitetssøken, vennskap og forelskelse. Om følelsesmessig berg og dal-bane og kampen for å selv definere hvem man er. Uten å bli forutsigbar.
Særlig fint og sårt viser Åstot hvordan Vilda kjemper på alle fronter. Også på hjemmebanen er konfliktnivået høyt; hun utstår hverken lillesøsteren eller foreldrene. Trassen hennes utfordrer alle. Åstot bruker ikke silkehanskene i skildringen her, søstrene regelrett slåss. Hat og elsk-forholdet er både realistisk og ømhjertet skildret. Heldigvis lander vår heltinne trygt etter den turbulente sommeren – i erkjennelsen hun deler på Instagram:
«Det er ikke klærne mine som bestemmer om jeg er samisk eller ikke. Ikke utseende mitt heller».
SAMISK IDENTITET: Hovedpersonen i «Sommerfuglhjerte» kjemper for å finne et uttrykk- og et språk for det samiske i seg,
Moa Backe Åstot
«Sommerfuglhjerte»
Oversatt av Nina Aspen
Cappelen Damm
2024
9788202813758