Varm hyllest til mødrene

«Det var sjølvsagt at mødrene fantes der, bak blomsterkrukkene i vinduskarmen», skriver Kjersti Eriksson i denne hyllesten til mødrene, til deres liv og deres hjemarbeid på femtitallet, som gikk upåaktet hen, knapt verdt et skuldertrekk. Nå, som aldrende, ser fortelleren tilbake på barndom og oppvekst øst i Trondheim, og blikket er et annet. Fylt av vemod over barnets selvsagte, trygge verden, tida som utraderer alt, og også med en ny nysgjerrighet rettet mot mødrene: Hvem var de disse kvinnene og hva lengtet de etter i livet sitt? For også de bar vel på drømmer, gjemt innunder husmorforkleet?

Oppreisning

Åttiårsjubilanten Ericsson har et rikholdig forfatterskap av sakprosa, poesi og romaner. Psykolog av utdannelse, professor i kriminologi av profesjon. Feminist og politiker. De samfunnsanalytiske brillene er ofte på, også i de skjønnlitterære utgivelsene. Så også i årets roman, som gir innblikk i en epoke i norsk historie: Husmortida, også kalt «husmødrenes gullalder». Det var tida da mødrene var hjemme og fikk ektemannens lønn – nøye utporsjonert til kjøkkenets herskerinne – til drøye:

Hun sydde klær til ungene av gammelt kjolestoff, dekket stygge plastpotter med kreppapir, saftet, syltet, skrubbet og hengte ut kritthvit vask. Mens ungene løp ærender til melkebutikken, ropte opp til et vindu i gården, der en mor befant seg bak ruta, om å få en brødskive eller do-nøkkelen. Til utedoen. En utskjelt tid, en viktig tid, en trygg tid for fortelleren.

Nostalgi preger da også beskrivelsene av femtitallsoppveksten; datidens levevis og oppvekstsvilkår. Mor gis ikke mye oppmerksomhet i barnelivet som skildres, men den aldrende fortelleren ser på moren med takknemlighet. I denne fortellingen er moren selve skaperen; «[D]enne lykkelige barndommen er hennes verk». HAN derimot er bare «en stemme fra stua».

Kulturelt hærverk

Memoarromaner om mor og fars historie har vært i vinden de siste årene. Ericssons forrige roman, «Den andre døden» (2022) handlet om farens familie. Syv sjeler i hans søskenflokk etterlot seg én etterkommer: Kjersti Ericsson. Boktittelen referer til at menneskene dør når de mister livet, og andre gang når de glemmes, ikke lenger nevnes. I memoarromanene ryddes det en varig plass til de kjære.

I årets bok har moren en hovedrolle, men romanen er ikke egentlig et morsportrett. Det er mødrenes betydning Ericsson utforsker. Fortelleren ser på moren og de andre kvinnene med et åpent blikk: For barnet var moren bare en konstant, for den voksne fortelleren en representant for en kvinnerolle hun distanserte seg fra, kjempet mot. Med omkostninger, som Ericsson skriver om «Hun, han og kvinnekampen» (2019). Nå, som aldrende, tenker fortelleren at hun bedrev «kulturelt hærverk» ved å forkaste alt mødregenerasjonen representerte.

Egne minner

Romanen gir et fint tidsbilde, men i iveren etter å gjøre bildet mest mulig komplett, får fortellingen noe nesten oppramsende ved seg. Den får ikke riktig liv for denne leseren. Alle barndommens episoder med venninnene, fyller også mye. Hensikten har nok ikke vært å skape tette relasjonsportretter, heller å se på kvinneliv og roller. Men dermed skorter det også på nærhet til skikkelsene. Dette i motsetning til for eksempel tanter og onkler i «Den andre døden». De fremkaller ømhet.

Hver barndom er sterk for den enkelte. Hos Ericsson hviler et rosa skjær over minnebildene. De er ikke akkurat glansbilder, men litt mer friksjon hadde tjent romanen. Sårheten som ligger latent i fortellerens tilbakeskuing og minne-rydding (ikke minerydding), blir først påtakelig når romanen nærmer seg slutten og nåtiden. Her er sorgen over det tapte og redselen over det som kommer, følbar for leseren: «Jeg vokste opp i en sjølvsagt verden», tenker fortelleren. «Men nå er ingenting sjølvsagt lenger. Og jeg er opprådd».

«I begynnelsen var mødrene» er et vemodig og interessant blikk på en forgangen tid, der de upåaktede, hjemmearbeidende mødrene var krafta i ungenes liv. Og selv om boka oppleves som svakere enn de nevnte foregående, er fortellingen en finstemt og rørende renvasking av en hel generasjon arbeidsomme kvinner.

BILDE:

VERDENS BEVEGERE: Kjersti Ericsson jubilerer med en memoarroman som hyller mødrene. Hun debuterte i 1968. Foto: Oktober Forlag