Den opprivende jakten på fortida

Debatten om adopsjon har gått høyt og smertefullt det siste året. Skrekkelige avsløringer om bortføringer og solgte barn er blitt fortalt. Journalist og programleder Christian Strand har vært blant bidragsyterne, med Nrk-dokumentaren «Gitt bort», om jakten på egen adopsjonshistorie. Som spedbarn ble han adoptert fra Indonesia, til et godt hjem i Norge.

Behovet for å oppsøke opphav eller hjemland var aldri stort, forteller Strand nå i «Hva hvis. Min reise for å finne meg selv». Men etter at han selv ble far, forandret følelsene seg. Det var på tide å prøve å bryte gjennom muren av motstand og frykt for egen livsfortelling, og begynne å lete bakover. Resultatet er en selvbiografisk dokumentar som virker bånn ærlig.

Ikke innvandrer

Denne anmelderen har ikke sett tv-dokumentaren, så om boka tilfører noe vesentlig for den som har sett serien, er uvisst. Men kanskje kan lesningens langsomhet være en fordel i noen henseender, for å ta innover seg de unike problemstillingene adopterte står ovenfor. Akkurat dette er bokas fremste styrke. Den får leseren til å tenke over de særskilte utfordringene et adoptivbarn kan stå overfor i møte med omverdenen:

Som når helsesøster spør barnet om foreldrene har noen sykdommer? Eller følelsene det vekker i en gutt med usikker tilknytning at bestekompisen Frank tas for å være ekteparet Strands sønn. Det andre barnet er jo asiatisk. Når den lille adopterte gutten står foran speilet sammen med faren, den kjente journalisten Arne Strand, kan han ikke tenke: Sånn kommer jeg til å se ut som gammel. Mulighetene for identifikasjon er begrenset både hjemme og ute for barnet Strand.

I tillegg er det de store utfordringene: Å møtes av fordommer og å oppleve at andre mørke barn i Norge blir drept, fordi hudfargen er feil. Strand forteller at han ville være norsk, ikke indonesisk, ikke «innvandrer». «Det ble helt nødvendig for meg å vise at jeg ikke var en av dem,» skriver han og minner oss om at det er ikke lenger tilbake enn 1995 at Hvit valgallianse mente at adoptivbarn kunne få bli i Norge, men måtte la seg sterilisere.

Avvisningsfrykt

Strand forteller om en privilegert oppvekst på åttitallet, og fremhever hele tiden kjærligheten til foreldrene. Spørsmålene om det biologiske opphavet og de indonesiske røttene ble i liten grad snakket om i oppveksten. For dagens leser kan det virke rart at foreldrene ikke skapte et rom for denne delen av barnet. For eksempel ved å etablere kontakt med gutten fra samme barnehjem, som kom til Norge samtidig.

Når de to først møtes er det ett av flere rørende menneskemøter i boka. For foreldrene handlet skjermingen om ikke å uroe sønnen. Slik barnet Strand også bærer på en frykt for å såre foreldrene ved å stille spørsmål om fortida. En følelse takknemlighetsgjeld preger barnet, som «jakter på bekreftelse», anstrenger seg for å være flink og grei. Han vil jo ikke sendes vekk.

«Jeg ville være en sønn som de ikke skulle ha noe å utsette på», skriver Strand. Det høres slitsomt ut, men at Strand deler, gir nye innsikter til leseren.

Sønn av en horekunde?

Strand er en proff formidler og en effektiv forteller. Takten er kjapp og lesningen går lett. Boka er delt opp i fire deler, og etter hvert kommer det som hele tiden har etablert en spenning i teksten: Reisen tilbake til røttene, og til barnehjemmet der han ble hentet, for over førti år siden. Først som gift tobarnsfar føler han seg trygg nok til å reise.

Strand formidler tett og godt panikken underveis: Kan han tåle det han finner? Og hvordan vite hva som er sant og usant i informasjonen som graves frem? Stemmer det at barnehjemmet som han ble overlatt til, var en fødestue for prostituerte? Er han sønn av en horekunde? Det blir en emosjonelt krevende tur sammen med Nrks dokumentarteam, for å finne svar om den indonesiske babyen Roi som ble til norske Christian.

Mer å finne

Strand forteller både saklig og troverdig om angsten og dilemmaene han står i. Hvorfor forkaste en velfungerende og oversiktlig fortelling om livet, for én som rommer flere usikre- og kanskje fæle svar. For leseren blir det en berørende og bevisstgjørende reise, selv om avslutningen har snev av antiklimaks, fordi flere av sporene ikke følges ikke opp.

Strand runder av fortellingen på et sted der han kan håndtere informasjonen han har fått. Det er forståelig. Kan hende vil han forske mer senere, skape nye dokumentarer. Eller bare akseptere at fortellingen om livet er uoversiktlig – med løse tråder og mørke felt.

Panikk: Christian Strand er en effektiv forteller som formidler veldig godt frykten for å grave i egen adopsjonshistorie.