I FØLGE MED MRS D. Reisenotater fra london, oktober 2022

Planen er en Londontur ganske snart, hvis ikke SAS stereiker, da! Derfor legger jeg ut igjen en reiseskisse fra byen, skrevet for et par år siden. Det var en vidunderlig tur, delvis i følge med Virginia Wolf og hennes Mrs Dalloway.

Å, MRS. D!: En roman som har fulgt meg siden studieårene, er Virginia Wolfs modernistiske skjønnhet «Mrs. Dalloway» (1925). Romanen er pur eleganse, både på setningsnivå og strukturelt. Den er særlig rikt utstyrt med språklige bilder, Wolf er nesten uovertruffet i dette. Jeg har lest boka i flere faser av livet, i likhet med hennes «To The Lighthouse» (elskelsk) og essayet «A Room of Ones´ Own». «The Waves» leste jeg også i studieårene, jeg husker den som vakker og kompleks, bølgende poetisk, men har ikke prøvd meg igjen. Derimot har jeg anskaffet Woolfs familieepos «The Years». Rapport på nettsiden senere. Nå litt om en londontur, som ble til slentring i Mrs. Dalloways fotspor.

DALLOWERING I LONDON: Romaner er knyttet til steder. Steder er springbrett, eller noe å ankre fast i. Motsatsen er reise-romanene, som kan handle om store reisene, eller de små – som bilturene i Per Pettersons romaner. I mange modernistiske romaner er byen og storbyen viktig, ikke sjelden er hovedpersonen er byvandrer, en flanør. I Knut Hamsuns «Sult» (1890), som kan kalles Norges første modernistiske roman (modernismens høyalder i Norge kom langt senere), vandrer protagonisten hvileløst rundt i Oslo, eller rettere sagt Kristiania, «[D]enne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den».

Aktørene i Mrs Dalloway vandrer også rundt i storbyen, i London. Romanen dekker faktisk store deler av London sentrum. Jeg tenker meg at Wolf ville skrive en London-roman. Mens hovedpersonen, den noen og femtiårgamle Mrs Dalloway, elsker Londons yrende liv, er en annen av romanens hovedskikkelser, Septimus, likere Hamsuns hovedperson. Han er også likere den typiske modernistiske protagonisten: Fremmedgjort og alene i storbyen, i villrede og villelse – både i byen og i sitt eget hode. Fokuset på bevissthet, indre heller enn ytre virkelighet, kjennetegner mange modernistiske romaner. Fragmentering, ikke kronologisk tid, men subjektiv tid, bevissthetsstrøm, er andre stikkord. Alle disse trekkene finnes i Mrs Dalloway.

Men nå var det jo London-vandring jeg ville skrive om. Tidligere har jeg kun vært i London en langhelg med familien. Da rakk vi museet Tate Modern og St Pauls Katedralen (The Wispring Gallery er gøy også for barn – hvis de orker å gå 257 trappetrinn…). Denne gangen beveger jeg meg rundt styrt av egne innfall. Jeg husker vagt noen av gatenavnene fra Wolfs roman der Clarissa Dalloway spaserer en vakker junimorgen noen år etter første verdenskrig, for å hente blomster bestilt til kveldens selskap. Så jeg begynner der, med Regents Street, Bond Street, Brook Street, paradegaten The Mall. Best husker jeg parken der den traumatiserte unge mannen Septimus Warren Smith sitter sammen med sin fortvilte kone. Han er i ferd med å miste det helt. Parken blir ett av høydepunktene på vandringene mine disse vakre, solfylte oktoberdagene.

FØRSTEREIS TIL LONDINIUM (som byen het i riktig gamle dager): Clarissa og ektemannen Richard (‘vennlig, uten et snev av fantasi, uten en gnist av åndfullhet’ som en av karakterene uttrykker det) bor i Westminster. Der besøker jeg den storslåtte og historisk viktige kirken Westminster Abbey, der kroningen av Englands dronninger og konger skjer. Her er Cornonation chair, den ukjente soldats grav, og hvilesteder for konger og dronninger. Det er likevel det enorme, gotiske bygget og de fantastiske utsmykningene i stein og tre, som er den største opplevelsen. Noen moderne innslag dukker også opp, som en finurlig skulptur av Henry More. (Mer av ham på Tate, som jeg også slang innom). Nå, kort tid etter korona, sitter bildet av dronning Elisabeth II alene på benkeraden da følgesvennen gjennom sytti år ble gravlagt, på netthinnen (mens Borris og gjengen festet sammen), der jeg vandrer rundt. I dette området, ved Trafalgar Square, besøker jeg også National Gallery, som bla har noen fantastiske bilder av barokkmaleren og bråkebøtta Caravaggio (1571-1610). Han ble, som kjent for mange, anklaget for å ha drept en ung mann i duell, måtte rømme landet og døde under uklare omstendigheter. Men malerkunsten hans er vidunderlig. Lerretet blir som føyel med hans penselstrøk og fargeblandinger. Dette vakre bygget rommer verker av verdens største bildekunstnere, som Rembrandt, Rubens, Michelangelo, Monet, Van Gogh osv. Og Johan Christian Dahl.

The Mall fører meg opp til The Queens Gallery i Buckingham Palace, hvor unik japansk kunst (mye aldri utstilt før) blir vist. I Westminster besøker jeg også Churchills Warrooms – kjellerlokalene under departementsbygningene Whitehall, som ble tatt i bruk under 2.vk. En utrolig spennende opplevelse, og overkommelig med halvstore barn. Jeg går forbi Downings Street 10. , der Storbritannias nyvalgte statsminister Rishi Sunak snart skal holde en pressekonferanse. Lyskasterne er skrudd på. Jeg tusler i St. James Park i samme område, og går vakre, buede Regents Street og eksklusive Bond Street. Det er i Bond Street Clarissa skal hente blomstene til selskapet der hun er vertinne. Clarissa lever nærmest for selskapene sine (og for datteren Elisabeth). Mennene rundt henne synes det er en overflatisk geskjeft. Hun selv ser dem dem som en gave hun gir; hun ønsker å bringe folk sammen. Mens Clarissa er inne i blomsterbutikken høres et kraftig smell og alles oppmerksomhet trekkes dit. En bil har stoppet, kanskje punktert. I bilen sitter en prominent gjest, tror de skuelystne, men ingen er sikre på hvem.

Episoden er én av dem som binder karakterene i romanen sammen. Aktørene ser det samme og perspektivet skifter, nesten umerkelig. I bilscenen skifter synsvinkelen over, bla, fra Clarissa til Septimus. Et fly som stryker over juni-himmelen med et reklamebanner etter seg, er en annen slik insidens i boka som binder skikkelsene, eller snarere deres bevisstheter, sammen og gir romlighet til romanen. Slik utvider Wolf øyeblikket, nærmer seg samtidigheten som finnes i bildekunsten, som mange modernister var opptatt av. Gjennom stream of consciousness-teknikken Wolf er så kjent for – en bevissthetsstrøm som bryter med tid og orden, slik tankerekker gjør – registrer Clarissa alt rundt seg når hun går. Hun liker moderniteten; bussene, bilene. Hun er ved Piccadilly og ser mot den store, flotte bokhandelen Hatchards, som har eksistert siden 1797. (Like i nærheten finnes kirken der ett av parene i tv-serien basert på den litterære storselgeren «Brigerton» gifter seg…) Det å besøke Londons forseggjorte bokhandlere – ofte med mørke hyller, runde bord med bøker og blomster, og alskens vakre og viktige bøker utstilt, er herlig for en bokelsker.

Jeg besøker Hatchards og kjeden Waterstones (den største), og Daunts Books i Marylebone, som kalles Londons vakreste bokhandel. London har mange kule spesialbokhandlere. Jeg besøkte Alice Through The Looking Glas, som spesialiserer seg på Alice in Wonderland og andre barnebøker. Bokhandelen ligger like ved Trafalgar Square, som er en nydelig og historisk plass. Mens The Atlantis Bookshop spesialiserer seg på bøker om det magiske og okkulte. I Notting Hill, som også er et fint sted å vandre, særlig på lørdager da det er stort marked der, går jeg innom Books for Cooks samt bokhandelen som visstnok er åsted i filmen «Notting Hill» med Julia Roberts og Hugh Grant. Også enkelte bibliotek har spesialisert seg. London har for eksempel et eget bibliotek for poesi.

PARKENE: Noe av det aller fineste jeg gjør disse oktoberdagene er å besøke Regents Park, der det ulykkelige paret fra Wolfs bok sitter og vandrer – og observeres av andre aktører i romanen som passerer dem, bla Clarissas ungdomskjæreste Peter Walsh, som er en av de mange som har perspektivet. I ungdomstida og somrene i Burton, som Clarissa stadig tenker tilbake på denne junidagen, er han den skarpeste og mest begavede av dem. Kanskje sammen med Sally Seaton. Clarissa er forelsket i dem begge, men velger likevel den solide, mindre følelsesstyrte Richard. Livet før og nå strømmer gjennom Clarissa i løpet av sommerdagen. Og nettopp tid – som blir borte og kommer – tidsslag som smelter sammen i bevissthetens spennende rom – er et hovedtema i romanen. Ungdommen er så levende i Clarissa og i Peter Walsh denne dagen, og ved å vise oss tankene, peker Wolf på hvor sterkt vi eksisterer i hverandres bevissthet. Igjen – bevisstheten og den personlige opplevelse av tida, er viktig.

Her, i denne teksten, er det stedlige det viktige, dette er reisenotater med Mrs D som følgesvenn. Men den som leser romanen vil se at det er så mye å feste seg ved. Jeg har nevnt noen modernistiske trekk (tid, bevissthet, fremmedgjøring, storby mm), det vidunderlige språket (bildene er verdt en studie i seg selv), men Wolf behandler også klasse og sosial rang (Clarissa er snobbet overklasse, men også kokka og gatepiken skrives inn), gir et tydelig bilde av en epoke – London på 20tallet; bybildet, kutymer, holdninger, de som har mistet sønner i krigen osv. Ekteskap og kjærlighet, også likkjønnet kjærlighet. Datidens legevitenskap, særlig de som behandler psykisk syke, levnes ikke mye ære. Legene betvinger sjelen, heter det et sted.

Jeg tusler i St James Park, i Hyde Park og i Kensington Gardens. Hvert sted er det masse å se: Speakers Corner, Kensington House, Royal Albert Hall. Jeg spankulerer forbi. Visstnok er Holland Park Londons mest romantiske, men det skal mye til å slå Regents’ skjønnhet. I denne parken ligger Queen Marys Rose Garden. Jeg setter meg på en av de mange benkene, under en bue av roser, og ser utover felt etter felt med ulike rosetyper. Parken åpnet i 1932, altså etter at Wolfs karakterer vandrer her. Septimus forvirring i parken er smertelig; han frakobles virkeligheten, hallusinerer. Septimus deltok i første verdenskrig, observerte de forferdeligste ting og mistet vennen Evans. Som han fremdeles ser. Vrangforestillingene tar over i Septimus hode, som tar livet av seg avslutningsvis i romanen. Slik Virginia Wolf også gjør. 28. mars 1941 vandret hun ut i elven Ouse, med steiner i lommen og druknet. Slike tanker om fortvilelse, skjønnhet, pine og død, sitter jeg og kjenner på i Regents Park.

I det etterlatte brevet til ektemannen Leonard Wolf, som hun drev forlag med og som også var en del av Bloomsbury-kretsen, skriver hun: «Jeg kommer ikke til å komme meg denne gangen. Jeg begynner å høre stemmer, og jeg kan ikke konsentrere meg». Brevet er hjerteskjærende og avsluttes: «Jeg tror ikke to personer kunne vært lykkeligere enn vi har vært. V». Brevet, som visstnok var ett av tre, kan leses på originalspråket på nett. Det er interessant å dagbøkene til Wolf fra januar dette året. Hun er som alle nedtrykt over krigshandlingene som rammer London, og siterer Walter de la Mares dikt Farewell: «Look thy last on all things lovely». Samtidig skriver hun, også i januar: «Jeg sværger, denne bølgedal af fortvilelse skal ikke omslutte mig». Men det koster krefter å kjempe mot nedtryktheten og ensomheten hun kjenner på. 8. mars gjør hun likevel et forsøk: «Sæt nu jeg købte en billett til Museet, daglig syklede ind og læste historie.»  Tanken på Londons museum – British Museums forskingsbibliotek – redder henne imidlertid ikke.

SKATTEKAMRE: Jeg oppsøker British Museum og spør etter lesesalen, der størrelser som Karl Marx visstnok satt og skrev, men får beskjed av en vakt at den har vært lukket for publikum i tjue år. Kan det stemme? Får ta et nytt besøk dit. Resten av museet er uansett verdt mange besøk: En utrolig rik samling (stjålet litt herfra og derfra..) rammet inn av en vakker bygning. Mumiene er et trekkplaster, selv de minste sier ja til et besøk her hvis det kortet trekkes frem. Fra museet vandrer jeg gjennom Bloomsbury der Wolfs bodde og videre opp til British Library. Bygningen er stor, litt rar, men fin innvendig. Bygget i 1997. Biblioteket har et eget «trasureroom», med utstilte originalmanus av Blake, Shakespeare, Dickinson, Austen, og mange flere berømte forfattere. I en monter er også Wolfs første av tre notatbøker med utkast til «Mrs Dalloway». Utkastet er annerledes enn den ferdige romanen. Notatbokversjonen som er utstilt er kalt «The Hours» – som senere ga navn til Michael Cunninghams roman basert på Wolfs bok, og enda senere til filmatiseringen av boka hans – åpner med at Peter Walsh vandrer gjennom Westminster, idet klokkene i St Margarets kirke slår halv elleve, «two minutes later than Big Ben».

Mens den publiserte romanen åpner med: «Mrs Dalloway said she would buy the flowers herself». Det er rimelig at Mrs Dalloway introduseres som den første i romanen, og begynnelsen prises ofte, men jeg tenker at åpningen med Peter Walsh fint hadde fanget de store temaene: Tid. Kjærlighet. London. Fortid (Peter W) som møter nåtid (angitt av den enorme klokka som heter Big Ben, mens tårnet nå heter Queen Elisabeth II Tower). Det er uansett magisk å se forfatterens sirlige håndskrift i notatboka, og tenke på mennesket som grublet, følte, tvilte og skapte. På vei tilbake gjennom Bloomsbury (ekteparet tilhørte den såkalte Bloomsbury-kretsen av intellektuelle), støter jeg på en av de mange små firkantede parkene, squares, som finnes i London. Tavistock Square er en liten firkant med heller og gress innimellom, og med en byste av Wolf. Sånne herlige små hemmeligheter får man ved å gå litt på måfå. Ekteparet leide i 52 Tavistock Square i perioden 1924-39. Altså er det rimelig å tro at mye av romanen ble skrevet der. Planen er å lese Wolfs Dagbøker for å vite mer om dette. Hittil har jeg bare så vidt har bladd litt i en av de mange hun skrev ut.

De siste dagene i London utforsker jeg City, som er Londons finansdistrikt der mange flere jobber enn bor, men som også er der London ble til. Her finnes rester av bymuren med de seks portene. Det henger igjen i gatenavnene, som «gates». Ludlow Gate, for eksempel. Her finnes den tradisjonelle avis-gaten, Fleet Street. I City ligger også det som sies å være Londons eldste Pub, Ye Cheshire Cheese, som nå visstnok drives av aggressive italienere, iflg en City-beboer. Og ikke minst noen av byens «signalbygg», som slottet og retterstedet The Tower, og ikoniske Tower Bridge. Et besøk i The Tower er spennende for store og små. Jeg dropper kronjuvelene (der køen er..) og ser rustninger, kongelige kammers, fangehull (siste fange forlot Tower i 1952!) og torturkammeret. Bare å vandre utendørs i slott- og borgområdet er spesiell- og veldig fin opplevelse.

For å fange inn også denne mer østlige delen av byen er Wolf litt lur. Det er jo måte på hvor store avstander selskapets vertinne kan rekke over ammen dag som hun skal ha selskap, så Wolf sender ut Clarissas datter, Elisabeth. Hun er en helt annen type enn moren, mer som faren. Mer; en som liker seg på landet med hundene-type. Hennes samvær med den fattige, religiøse læringen i boken, bekymrer moren. Men nå har Elisabeth flyktet fra dennes litt klamme dyrking. Hun setter seg på en buss, som tar henne til de fremmede delene av byen. Hun ser alt jeg også ser disse dagene. Gaten The Strand som går fra vest der Dalloways bor, til øst med den fantastiske St Pauls Katedralen. På veien passerer hun storslåtte Sommerset House, som tilbyr lunsj med uteservering, og utstillinger.

Jeg nyter turene over en av de mange broene i London over Themsen. Særlig Westminster Bridge, med utsikt til London Eye, Parlament, Big Ben osv. Ved å vandre litt på måfå kommer jeg også til Korona-veggen i enden av broen, ved St Thomas Hospital. Den gjør inntrykk. Hjertene med tekst sprer seg utover en lang vegg langs elven. Storbritannia hadde flest koronadødsfall i Europa. Anslagsvis hundre tusen briter døde. En av broene i City er Southwark Bridge. Jeg går over til sørsiden av elva, et kult eldorado, litt «sydenaktig» på en positiv måte, om kvelden. Her ligger det kjente markedet Bouroughs. Her besøker jeg også The Globe, et utendørsteater rekonstruert etter teateret der Shakespeare satt opp stykkene sine. Stykket som spilles, og som vi ser, er «Much Ado About Nothing», eller Stor ståhei for ingenting, som det heter på norsk. Veldig stemningsfullt og morsomt. Frykten for å fryse under den mørkeblå oktoberhimmelen er ubegrunnet – publikum sitter tett, drikker vin og lager livat stemming. Slik det var i teateret på Shakespeares tid. Stykket i seg selv er en lettbent komedie, der det er mye ståhei og forviklinger.

ST PAULS: Noe av det siste jeg gjør i London, vil jeg gjerne også anbefale. Et besøk i St Pauls Katedralen i City. I motsetning til Westminster Abbey som er landets kirke, regnes St Pauls som Londons egen kirke. Å gå med info på ørene en times tid, er gull. De lånes ut gratis, og her kan du velge det som interesserer mest. Det er gøy (og litt slitsomt) å gå alle trappene opp til det utvendige The Stone Gallery, der du går rundt selve kuppelen på kirken og kan se mye av London. Samt The Whispring Gallery, der man kan hviske noe inn mot veggen som en person helt på den andre siden av kuppelen kan høre, om han legger øret inn til veggen. Kuppelen er den nest største i verden, bare kuppelen på Peterskirken i Roma er større. Mange krigshelter ligger begravet her, noe som var vanlig i tidligere tider. Særlig fint å besøke St Pauls etter å ha vært i Churchills War Rooms i Westminster. En av Churchills ordre under andre verdenskrig lød: Beskytt St Pauls for enhver pris. Kuppelen ble truffet, men katedralen ble lite skadet i forhold til omgivelsene, som ble helt utbombet.

Da slutter jeg denne reiseskissen fra London. Neste gang står London Library, Viktoria and Albert Museum, National Portrait Gallery, Abbey Road, Operaen, muligens en musical (masse å velge i) og nye områder av London på tapetet! Et litterært reisetips er altså: Les Virginia Wolfs Mrs Dalloway for å få en følelse av byen, av historien, gatene og noen av menneskene som en gang levde der – kanskje. De lever i alle fall fremdeles i Woolfs «Mrs Dalloway».  

EKSTRA – om ditt og datt

NAVN: Navnene på personene i Wolfs roman er litt artige. Mrs Dalloway antyder noe litt ubestemt ved Clarissa, var min første tanke. At det kunne hentyde til å dilte, dulle, eller noe sånt. Som kunne passe på Clarissa, som ifølge vennene er litt snobbete og overflatisk. For gøy søkte jeg på to dall away, og fikk oversettelsen å dale unna. Som også kan stemme. Ifølge venninnen fra ungdommen, Sally, mangler Clarissa noe. Eller kanskje er hentyder navnet bare til Dallow, som kan bety nedtrykt. Clarissa elsker livet, men harmonien i henne virker skjør. En av de andre romankarakterene, en litt pompøs fyr – korrekt og proper, men litt hul – heter Whitbread. Nesten White bread eller loff. Fint utseende, lite næringsinnhold. Kanskje trekker jeg dette for langt, men jeg liker å tenke at Wolf moret seg med dette. Tilfeldige er navnene helt sikkert ikke.

HØYDER: For de høydesugne er London Eye gir fin utsikt over byen og elven. For dem som vil ha fast grunn underføttene, men likevel nyte en fantastisk utsikt, kan en drink i toppen av The Shard, et besøk i Skygarden i den utskjelte Walki taki bygningen, eller en middag hos Waffel and Duck i etasje, anbefales. Alt etter hvor mye penger du vil bruke. For barna er toppen av St Pauls eller The Monunument (monumentet over den store bybrannen i 1666) gøy med utallige (300-500ish) trinn som svinger seg oppover mot toppen. Eller bare ta heisen opp i kjøpesenteret One New Change, også i City. Det er et fint skyested, mot katedralen og over byen. Antakelig er takterrassen et pulserende sted om kvelden, iom at det også ligger en bar der. Selv skal jeg neste gang komme med til Primerose Hill, som visstnok gir fin utsikt over byen.

BROENE: London har mange ikoniske broer. Tror 27 stk! London Bridge. Millenium Bridge. Og ikke minst Westminster Bridge, som nevnt.

KJØPESENTRE: Disse sto ikke på To Do-listen, men et visst historiske sus er det også over disse. Selfridges i Oxford Street var det første kjøpesenteret den amerikanske gründeren Harry Gordon Selfridges åpnet, i 1909. Harrods er et annet klassisk og luxent magasin.

TIPS: Spise i Chinatown, eller i alle fall gå igjennom området, som er særlig stemningsfullt om kvelden, med alle sine tente lykter. Besøke Leadenhal Market. Legge merke til at London er en litterær by, med navn som Byron Burgers, Pickwick Coffey Club osv.