Blir flau av å lese

«Plutselig strener en dame inn i synsfeltet og slår bolla ut av hånda mi. «SÅNN SKAL IKKE DU HA»». Det er ikke til å tro hva folk får seg til å si og gjøre i Marit Røstes selvbiografiske bok «Tjukk. Føkk skammen!» Her forteller om livet som sterkt overvektig. Da boka starter veier hun godt over hundre kilo og er på et opplegg i regi av Norsk Idrettsmedisinsk Institutt (NIMI) for å få hjelp.

Dypt deprimert innser hun – mens hun kikker på de solbrune, veltrente lederne – at dette bare er mer av det samme: Opplegg som kommer med velkjente løsninger, uten å spørre; men hvorfor overspiser du? Her, som flere ganger i løpet av boka, er leserens øyenbryn ganske høyt i panna. Som når Røste forteller hvordan de overvektige på det nitriste stedet går i sirkler med staver, mens lederne jogger rundt dem i motsatt retning. Det går knapt an å tenke seg et mindre motiverende og pedagogisk opplegg.

Og opplegg har Røste prøvd mange av. Helt fra barndommen har hun brukt mat som trøst. Da bestemoren dør, en viktig omsorgsperson for den lille jenta, akselerer det, og mobbing følger henne gjennom oppveksten. Det er ille å lese om barna som er slemme, men også som voksen på vei mot en kreativ karriere som skuespiller og manusforfatter, møtes hun av fordommer, vanskeligheter og ydmykelser.

Illsint kampskrift

På bokas bakside står det at «TJUKK er en mørk komedie». Det er lite komisk ved fortellingen. Først og fremst er boka en fortvilet og rasende selvbiografi, som underveis blir mer av et kampskrift som stiller spørsmålet: Hvorfor er det ikke greit at noen er tjukke? Røste har angst og er i perioder dypt nedbrutt (lenge regnes hun som for frisk til å få samtaler med psykolog), men hun har ikke høyt blodtrykk, ikke diabetes.

Likevel opplever hun at andre ser henne som en utgiftspost for fellesskapet. Fremmede føler seg berettiget til å kommentere kroppen hennes og tre lettvinte løsninger ned over hodet på henne. I perioder mellom kreativt arbeid arbeider Røste i barnehage og roper også varsko her, for hva lærer vi barna om overvektige? Det er mye viktig opplysningsarbeid i boka.

Ødeleggende

Røste kritiserer helsevesenet for å fokusere lite på årsaker. Selv holder hun også litt igjen her. Hun peker hun på tapet av bestemoren, søskensjalusi og mobbing som viktige årsaker. Men leseren biter seg også merke i setninger, som: «[bestemoren] kunne sitte i timevis før jeg ble rolig», og lurer; hvorfor er hun et så urolig barn? Hun skriver at forholdet til moren blir komplisert, men utforsker ikke at noe synes mangelfullt relasjonen. Det er muligens et bevisst valg.

Boka viser hvordan det å ha blitt møtt med kommentarer og forakt i årevis, som «feit og stygg», er ødeleggende. Det er mye Røste «hater». Forakten internaliseres, virker det som, ikke bare som selvforakt, men som forakt for andre. Enten det er for NIMI-veiledere, andre kursdeltakere («jeg hater dem. Jeg synes de er ekle»), eller «de anorektiske spurvene». Mot slutten reiser Røste det interessante spørsmålet: Hvem hadde hun vært hvis all kropp var ok og det var ugreit å shame tjukke?

Korreks

«Tjukk» er velskrevet og velfortalt. Røste er en effektiv forteller og dveler ikke. Hun legger inn stykker med minnebilder fra barndommen, utdrag fra monologer som hun har skrevet, og fotografier. Det gir fortellingen god dynamikk. Røstes fortelling bør være bevisstgjørende for mange. Den er en viktig korreks til alle som synes det er betimelig å trakassere overvektige, og en bønn om mer aksept for forskjellighet.

SKUESPILLLERDRØM: I «Tjukk» forteller Marit Røst om fordommer, og om drømmer som brister. Hun må kjempe hardt for annerkjennelse som skuespiller.