Ømt om flerkulturell oppvekst

Krigen i Jugoslavia gjorde sterkt inntrykk på oss som var unge på nittitallet. For halvt jugoslaviske Karoline Mirkovic og hovedpersonen i debutromanen hennes, «Divnas bok», blir krigen en del av oppveksten. Selv om den lille familien som skildres i romanen lever trygt i leiligheten på Veitvet, er farens storfamilie og fortellerens barndomsparadis i de jugoslaviske fjellene, rammet. Fettere blir soldater. Jugoslavia blir ikke bare landet faren forlot, men landet som forsvinner.

Handlingen er lagt til Groruddalen på åttitallet. Divna vokser opp med norsk mor, jugoslavisk far, og en engstelig søster. Familien er tett sammenvevd. På skolen er det derimot middels; det finnes bøller også på Veitvet. Divna selv føler seg delt. Ikke helt norsk, ikke jugoslavisk nok. I helgene er hun på den Jugoslaviske skolen, og i den jugoslaviske klubben lærer hun de tradisjonelle dansene. Der, i dansen, føler hun seg god nok.

Mest av alt elsker Divna somrene i farens hjemland, sammen med besteforeldrene, fettere og kusiner. Leken blant frukttrærne, baking ved vedovnen, lukten av oregano og lavendel. Særlig den siste sommeren før krigen, lagres i Divna. Det er disse feriene i de Zlatiborske fjellene, samt sammenfiltringen av sørgmodighet og smilende lunhet i romanen, som haker seg fast i denne leseren.

Groruddalens stemmer

Groruddalen har markert seg sterkt på det litterære kartet de siste årene, med stemmer som Zeshan Shakar, Sumaya Jirde Ali og Nordisk Råds-nominerte Maria Navarro Skaranger. Alle frembringer på språksikkert vis nye perspektiver, om å vokse opp med beina i to kulturer. Mirkovic, født i 1975, er en moden debutant, men ikke et ubeskrevet blad. I 2022 vant hun skrivekonkurransen da Det norske teateret søkte nye stemmer fra Groruddalen.

I «Divnas bok» er både todelte tradisjoner og samholdet mellom minoritetene på Veitvet et tema, og særlig naboen Dragan er innom. En av de mest komiske episodene i romanen er knyttet til ham. Divna forteller om faren som en dag kommer hjem fra jobb og hoier at Dragan snakker i telefonkiosken. Hele familien stormer ut:

«Når rørlegger-Dragan snakka i telefonkiosken så snakka han lenge – det var noe alle vi jugoslavene som bodde på Veitvet og Linderud visste – og da hendte det at telefonapparatet ble så fullt at det ikke ble plass til flere mynter i boksen, og så kunne man ringe gratis til de kom og tømte». Det gjelder å komme først i køen av dem som vil ringe hjemlandet.

Episodisk

Mirkovic skriver med trygghet og språklig egenart. Hun skriver konkret og nedpå – det er lett å tenke på Per Petterson. Hun har historiene; de triste, de komiske, de uforglemmelige, som fortellingen om melonen, og telefonkioskscenen. Rent fortellerteknisk har hun naturlig nok litt å gå på: Noen av frempekene alla «men det visste jeg ikke ennå»-, og mange av de språklige sammenlikningene, setningene med «som om», burde vært luket ut.

Og når Divna forteller om episode etter episode fra oppveksten, så har måten litt av den klassiske «telling» heller enn «showing». Mye gjenfortelles/fortelles heller enn vises. Det går på bekostning av drivet, særlig i første halvdel av romanen. Når fortelleren reiser til Jugoslavia nærmere nåtida, er hun hun i situasjonen(e) på en helt annen måte, som følsomt reflekterende, og romanen oppleves som mer pulserende, levende.

Faren stilner

Det er likevel flust å glede seg over i romanen. Ikke minst skaper Mirkovic et rørende farsportrett, tegnet med kjærlighet og sørgmodighet. Krigen i hjemlandet gjør den strenge faren stille. Som serber blir han uglesett. En blodpropp ribber ham for språk til å uttrykke sorgen med. Mirkovic skildrer ham sårt som en knekket mann. Her på reise til hjemlandet etter krigen, der de stoppes ved grensen:

«[D]a pappa til slutt strakte fram henda for å få passa tilbake så slapp soldaten dem bare rett ned på bakken, og gikk videre. Pappa sank ned, skuldrene og den våte ryggen, og plukka dem opp igjen. -Det går bra. Alt går bra, hviska han til meg i mørket. Men jeg hørte hjerteslaga hans så det smalt i øra».

Karoline Mirković: «Divnas bok» – Haker seg fast i leseren (dagbladet.no)